«Min oppfatning av en skribent: en som er interessert i ‘alt’». Slik formulerte den amerikanske forfatteren og kulturkritikeren Susan Sontag sin gjerning som intellektuell - en formulering hun gjennom et langt intellektuelt liv levde opp til.

Sontags engasjement

Susan Sontag (1933-2004) har skrevet kanoniske essays om sykdom og om fotografi, hun har skrevet historiske romaner og samtidsromaner, hun regisserte dokumentarfilm fra Israel på 1970-tallet og fra et beleiret Sarajevo på 1990-tallet satte hun, symbolsk nok, opp Becketts teaterstykke «Waiting for Godot».

I det siste nummeret av tidsskriftet Agora, et fyldig dobbeltnummer på 370 sider, presenteres essayisten, romanforfatteren, filmregissøren og aktivisten Sontag nå bredt - gjennom artikler, nyoversettelser og introduksjoner. Neste uke lanserer dessuten det lille forlaget TransFe: r ytterligere to nyoversatte tekster av Sontag.

Hva slags appell har Sontag i dag? Agora-redaktør, kritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin mener vi har mye å lære av hennes entusiasme, engasjement og intellektuelle nysgjerrighet. Offentligheten har alt å tjene på å slippe til stemmer som kan uttale seg på tvers av disipliner.

- At Sontag var generalist, handler på ingen måte om ikke å ha kunnskap om det emnet man snakker om. Det minner oss om at et knefall for ekspertene ikke alltid bringer oss til det beste stedet. I en spesialiseringskultur står man fort i fare for å miste blikket for helheten, for sammenhenger. Det var disse sammenhengene Sontag var opptatt av, sier Mollerin.

Kunst og moral

Men selv om Sontag var en tenker som interesserte seg for «alt», betyr ikke det at det ikke fins enkelte grunnspørsmål som stadig er oppe til forhandling, påpeker redaktøren. Urspørsmålet for Sontag dreier seg om kunstens etiske relevans.

- Hun insisterer på en sammenheng mellom kunst og moral, men påpeker samtidig at vi forholder oss annerledes til moral i kunsten enn i hverdagslivet. Sontag ser kort sagt for seg kunsten som noe som kan utvide bevisstheten og oppmerksomheten vår.

- Hva mener du med det?

- Hun er ikke en kritiker som er opptatt av kunstens politiske eller moralske budskap. Hun er hele veien opptatt av kunstverkets form - for henne er det den som garanterer forbindelsen mellom kunst og moral. På et tidlig stadium skriver hun for eksempel om Miltons episke dikt «Paradise Lost», litt polemisk som hun ofte er, at det viktige med «Paradise Lost» ikke er hva diktet forteller oss om forholdet mellom Gud og mennesket - for innholdet kunne hvem som helst ha fortalt oss. Men den formen som diktet har fått, kunne derimot bare Milton ha gitt oss. Så kunsten gir oss, ifølge Sontag, en annen type kunnskap enn den vi kan tilegne oss gjennom å lese psykologi, filosofi, sosiologi eller historie. Det er et resonnement hun har med seg også utover i forfatterskapet, sier Mollerin.

Sontagismer

Til tross for omfattende universitetsutdannelser på amerikanske eliteuniversitet som Berkley, Harvard og University of Chicago, trådte Sontag etter hvert utenfor den akademiske rammen. Hennes viktige essays kunne publiseres i Vogue den ene dagen, i det venstreintellektuelle tidsskriftet Partisan Review den neste. Og historiene om amerikansk akademias overbærende forakt for Sontag er mange; deriblant skal Harold Bloom ha kommentert deler av Camille Paglias doktorgradsavhandling ved å skrive «Mere Sontagisme!» i margen på de avsnittene han mente var uforpliktende overflatiske, forteller Mollerin.

- Hun hadde ingen høy status i amerikansk akademia, og hun var jo heller ingen teoretiker, eller noen form for systematisk tenker. Hun omformulerer seg og skifter tyngdepunkt flere ganger gjennom forfatterskapet. Men en svært betydningsfull tenker er hun likevel, hevder Mollerin.