Mandag 16. januar 2012
Der går toget, her er jeg
At katastrofen går stille i dørene, betyr ikke at den ikke finnes. Bare spør Helle Helle.

Ikke riktig en beretning om en varslet katastrofe, kanskje heller en fortelling om katastrofen som ikke skjer - slik er Helle Helles nyeste roman, «Dette burde skrives i nåtid».


Med sin karakteristiske lavmælte og minimalistiske stil, har den danske forfatteren hatt et trofast publikum i hjemlandet helt siden hun debuterte med romanen «Eksempel på et liv» i 1993. Særpreget følger henne også inn i hennes nyeste roman, «Dette burde skrives i nåtid», som nå foreligger på norsk.


Det skal gå i stykker


Dorte er i begynnelsen av tjueårene. Hun er student, men studerer ikke. I stedet går hun rundt i København, i bruktbutikker og på konditorier, eller hun sitter hjemme våken om natten og hører godstogene dundre forbi.


«Vi går jo bare og venter på at det skal gå i stykker», sier hun en gang til kjæresten sin. Og denne ventingen, som ikke skjer gjennom et langt liv, men heller foregår i det små er nok et kjennetegn på Helle Helles bøker.


- Det er så godt å skrive om noen som ikke gjør noe, om en katastrofe som ikke inntreffer, denne tilstanden av gående omkring. Det er en god energi, sier forfatteren til Klassekampen, på telefon fra Danmark.


- I «Dette burde skrives i nåtid» føles det litt som om hovedpersonen ikke helt forstår hva som skjer med henne. Eller vet hun det, men vil ikke snakke om det?


- En sa til meg at boka også handler om selvblindhet. Det kan virke som Dorte går rundt som en fremmed i sitt eget liv. Det spiller også tittelen på: romanen kan bare hete «Dette burde skrives i nåtid» fordi den ikke gjør det. Datiden innbyr til ettertanke og refleksjon, men er likevel fraværende.


- Hvem er egentlig Dorte?


- Ideen min var at jeg skulle skrive en roman om en som har en mor og en far, og noe hun må holde hemmelig for dem. Hemmeligheten skulle være at hun pendler, men går ikke på arbeidet. Men så bestemte jeg meg for at hun heller skulle være student men ikke gå på forelesninger. Fordi jeg da kunne bruke mitt eget liv, unngikk jeg å måtte gjøre research, som jeg ikke er så glad i. Jeg studerte litteraturvitenskap i København uten å henge særlig med. I stedet gikk jeg rundt i byen, uten å kunne si til noen at jeg egentlig ville bli forfatter.


Hun tar ordet


«Dette burde skrives i nåtid» er en liten roman i antall sider. Men at karakterenes bevegelser er små, og ordene dagligdagse, betyr selvsagt ikke at handlingen er fraværende.


- Mange spør meg hva bøkene mine handler om. «Det skjer jo ingen ting!», sier de. Men i virkeligheten er det masse dramatikk der, det er bare et spørsmål om å dosere, å finne ut hvor det skal skrives mye, og hvor det ikke skal det. Noen ganger blir det mer tyngde, energi og drama om jeg ikke lar det eksplodere, sier Helle.


Og det eksploderer altså ikke. Store hendelser noteres i leddsetninger, og klemt inn mellom en kopp kaffe og en busstur, beskrives Dortes bevegelse bort fra et liv og et miljø, mot et annet. Helle Helle forklarer at det ikke er miljøskiftet som sådan som interesserer henne, men hovedpersonens kamp mot å føle at hun svikter stedet hun kommer fra.


- Hun skifter til å bli en som skriver, men strever med å få fortalt noen at hun ikke følger opp studiet. Hun er på det stadiet hvor man begynner sitt eget liv, samtidig som alle stemmene hjemmefra fortsatt resonnerer i henne.


- Men du skriver veldig lite om skriving i boka, er det symptomatisk?


- Kanskje har jeg angst for det. Da jeg begynte å skrive, tenkte jeg at jeg skulle lage en bok som var helt forskjellig fra mine tidligere. Den skulle ha en mor og en far, og den skulle handle om å skrive. Men så ender det altså med at foreldrene kun får en replikk hver, og jeg skriver lite om å skrive. Jeg tror det har å gjøre med at når de første sidene er på plass, tar hovedpersonen min ordet fra meg. Det er hun som tar ordet, og jeg som forfatter får plass i hennes bevissthet.


- Du skriver mye om kollektivtransport i bøkene dine. Busser, båter og tog.


- Det lyder kanskje symbolsk, men det er ikke det, jeg er ikke interessert i symbolikk. Men de har stor betydning for bøkene likevel. «Rødby-Puttgarden» handler jo om ferja over til Tyskland, og den skrev jeg fordi jeg vokste opp i Rødby og jobbet på ferja. De fantes jo. Og denne byen hvor toget går forbi, den finnes også. Kanskje blir jeg trukket mot transportmidlene fordi det har noe med bevegelse kontra å sitte fast - det er noe fascinerende ved å være et sted der noen kjører forbi: Der kjører toget, og her sitter jeg.


På linjene


Den danske mottakelsen av «Dette burde skrives i nåtid» har vært svært god, og flere anmeldere har pekt på meningsløsheten de mener å spore i Dortes liv. Det finnes ingen sammenheng i alt hun foretar seg - eller kanskje er det bare hun selv som ikke klarer å skape den.


- Er det en samtidsdiagnose?


- Jeg vet ikke så mye om samtidsdiagnoser, det er nok mer en diagnose av vår menneskelige eksistens som sådan. Vi forsøker hele tida å finne mening i det som ikke er noe som helst. Det er et menneskelig grunnvilkår. Vi er så veldig alene, og det har ikke så mye med samtid å gjøre, det er mer at det er slik det er. Kjell Askildsen, som er et av mine forbilder, skriver om personer som går fram og tilbake på terrassen og røyker sigaretter, som ser på hverandre og sier «nå, nå». Det er sånn det er.


Med en så lavmælt stil som Helle Helles, kunne en forvente at forfatteren var opptatt av undertekst, men slik er det ikke.


- Jeg er ikke så interessert i det som ligger mellom linjene. Det er det som står på linjene som er mitt anliggende. Når man begynner å skrive er det språket som tar makten. Dette forsøket på å finne mening er også en drivkraft for meg som forfatter. Men kanskje på en litt mer absurd måte.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.45
Lørdag 21. oktober 2017
Seksuell trakassering er ofte tydelig i bransjer med skeiv maktfordeling, sier Åse Kleveland. Nå vil filmprodusenter og politikere ha inn flere kvinner bak kamera.
Fredag 20. oktober 2017
Skuespillere opp­lever mer enn dobbelt så mye seksuell trakassering på jobb som andre arbeidstakere. Men ingen av de største teatrene i Norge satte i gang tiltak etter at tallene ble kjent i 2010.
Torsdag 19. oktober 2017
Fire av de sju arkitektgruppene som deltok i konkurransen om å tegne nytt regjeringskvartal har klaget på Statsbygg. De mener gruppen som vant anbudet fikk vinneroppskriften allerede i 2015.
Onsdag 18. oktober 2017
Flere norske film­arbeidere går nå ut på sosiale medier og forteller om seksuell trakassering på jobb. – Det er så lett å le det bort, sier skuespiller Renate Reinsve.
Tirsdag 17. oktober 2017
Mens den ene søndagsavisa etter den andre er blitt lagt ned, har Bergens­avisen gitt søndagsavisa et nytt liv i digitalt format. Dermed har avisa også blitt årets pressestøttevinner.
Mandag 16. oktober 2017
– All skriveteknikk handlar om å få lesaren til å sjå verda, seier Finn Iunker. Han er ute med boka «Stemmer fra Israel».
Lørdag 14. oktober 2017
I regjeringens budsjettforslag får ikke kunstnerorganisasjonene oppnevne komiteene som deler ut kunstner­stipend. – Krakelering av makts­predningen, mener Hilde Tørdal i Norske billedkunstnere.
Fredag 13. oktober 2017
Regjeringen vil kutte hardt i presse­støtten til de største mottakerne, som Dagsavisen, Vårt Land og Klassekampen. Men KrF i sin nye vippeposisjon på Stortinget kan sette foten ned.
Torsdag 12. oktober 2017
Even Tømte mistet jobben etter fire år som «fastlanser» i Bistandsaktuelt. – Vi ble stadig minnet på at vi var annenrangs medlemmer av redaksjonen, sier Tømte.
Onsdag 11. oktober 2017
Det er to år til Norge skal være hovedland under Frankfurt-messa, men norske agenter merker allerede «Frankfurt-effekten». – Det gir oss et momentum, sier Gina Winje.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk