Onsdag 7. desember 2011
Felles jakt på seg selv
Jan Kjærstads forklaring på populariteten til «Min kamp» er at verket minner om «Ulysses»: - Knausgård viser hvordan vanlige folk på en helt vanlig dag kan oppleve eposaktige søk etter sannhet.

- «Min kamp» kan uansett ikke leses som politisk litteratur på den måten at den framstiller en ideologi i fiksjonsform, slik ml-forfatterne gjorde på 1970-tallet, svarer forfatter Jan Kjærstad på spørsmål om det politiske i Karl Ove Knausgårds romanserie.


- Men uten at jeg sier at «alt er politikk», kan vel «Min kamp» leses politisk i en mer utvidet forstand, i og med at den får lesere til å tenke over forholdet mellom individ og samfunn anno 2011, eller «erfaringen av å være menneske», som Knausgård selv skriver i «Min kamp 6».


Kjærstad mener at dette poenget forsterkers av romanseriens popularitet.


- Hvis vi antar at opp mot 50.000 mennesker har lest 3000 sider der Knausgård gir sin versjon av verden, vil så klart verket få innflytelse. Mange har justert sitt syn på virkeligheten. Å si noe annet ville være å grovt undervurdere skjønnlitteraturens potensial. Men om «Min kamp» representerer et paradigmeskifte, er for tidlig å si. Det er de kommende generasjoner lesere og forfattere som bestemmer det.


Politikk - bottom up


Det var Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven som i forbindelse med sin anmeldelse av «Min kamp 6» mente at Knausgårds romanserie kan være et paradigmeskifte som betyr brudd med å skrive store norske romaner opp mot Solstad, Fløgstad og den type venstreintellektuelle forfattere. Kjærstad mener at bruddet med «de venstreintellektuelle» var en realitet allerede i 1980-tallets litteratur, der politikken var forsøkt lagt inn i formen.


- Men det har alltid vært en undertolking av det politiske aspektet i eksperimentell litteratur, sier han.


Når det gjelder «Min kamp» mener Kjærstad at politiske assosiasjoner blir trigget i forsøket på å framstille virkeligheten på en ny måte.


- Knausgård inkorporerer elementer fra så mange ulike sfærer, selv om han gjør det mindre radikalt enn en forfatter som W.G. Sebald, sier Kjærstad.


I Bokmagasinet sist lørdag skrev Tom Egil Hverven at Knausgård kan sammenliknes med Jon Fosse, siden de begge forholder seg mer til litterære fabler enn til samtidas kontekst, og at de to forfatterne kanskje likner litt i sin beskrivelse av tilbaketrekking, og at dét er en slags konsekvens av nyliberalismen.


- Sett under ett er «Min kamp» et verk der politikken individualiseres, uten at jeg vil kalle det nyliberalisme - det er altfor billig, mener Kjærstad.


- «Det sosiale er lokalt, det er der du er», skriver Knausgård på side 226 i sjette bind. Knausgård ser politikken som individuelle relasjoner. All politikk starter på dette planet. Jeg har sans for det. Det er liksom politikk, bottom up.


En diger quest-roman


Kjærstad mener derfor at heller enn å lete etter politisk momenter i «Min kamp», er det mer fruktbart å kalle det en diger quest-roman.


- Det er en misforståelse å se verket som en form for om selvfremstilling. Det er snarere en søken etter selvinnsikt - nærmest i slekt med den gamle greske devisen «kjenn deg selv». Det er jakten på den hellige gralen, jakten på sannhet, sier Kjærstad.


- Men det kan vel ha politiske følger?


- Jo, nettopp. Knausgårds største fortjeneste er en utvidelse av jeg’et, som ikke bare trekker inn alt fra det å hente barn i barnehagen og lage seg en kopp te, til festing, analyser av kunst og litterære diskusjoner, men som også absorberer nåtidens politiske omstendigheter. På mange måter opphever Knausgårds utvidede «jeg» motsetningen mellom det unike jeg’et og det sosiale vi’et, som han er opptatt av flere steder i siste bind, og faktisk også skillelinjen som går mellom «vi» og «de», sier Kjærstad, og legger til:


- «Jeg er deg,» sier han mot slutten av midtpartiet i «Min kamp 6».


Sjelen til djevelen


Kjærstad går videre til å snakke om det romantiske jeg’et, som finnes flere steder i bind seks.


- På en måte har Knausgård dratt dette jeg’et én omdreining til, slik at det romantiske jeg’et biter sitt utgangspunkt i halen og blir Hvermann, vel å merke da ikke det gamle Hvermanns-jeg som ikke var unikt, men et «jeg» som nå er originalt, skildret i all sin hverdagslige rikdom, sier han.


Og det er i denne hverdagslige rikdommen at Kjærstad mener å finne noe av bakgrunnen for «Min kamp»s enestående gjennomslagskraft.


- Snarere enn en politisering av hverdagen, er «Min kamp» i mye en mytologisering av hverdagslivet. Som «Ulysses» av James Joyce viser at leseren, i likhet med romanens hovedperson Leopold Bloom, på en helt vanlig dag gjennomlever et epos på linje med Odyssevs’, viser «Min kamp» at Hvermann, på samme måte som Karl Ove, i sitt liv lever ut Faust-myten, kjemper for å nå innsikt og sannhet. «Jeg søker den innerste marg i stammen: Hva er det som holder verden sammen?», siterer Kjærstad fra Goethes «Faust».


- Og hvis det blir krevet, er vi kanskje alle villige til å pantsette vår sjel til djevelen. Det er nok dette eksistensielle trøkket i verket som har skapt så mange engasjerte lesere, tror Kjærstad.


- Til slutt: Det ble stor debatt i starten av 2010 da du kritiserte mottakelsen av «Min kamp 1». Har det du den gang kalte nesegrus beundring endret karakter seg i takt med utgivelsene?


- Den som saumfarer mottakelsen av første bind, vil se at den er oppsiktsvekkende homogen, altså i sin dom, enda alle kritikere benektet dette i ettertid. Mitt hovedpoeng var ganske enkelt å peke på mangelen på motstemmer. De følgende bindene ble lest langt mer nyansert, selv om mange anmeldere fremdeles hadde en hang til å overtolke.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.44
Lørdag 27. mai 2017
For ett år siden var det ikke mange som snakket om «fake news». Nå går varsellampene for «fake science».
Fredag 26. mai 2017
Forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen mener kulturjournalistikken har kapitulert for klikkøkonomien. – Den offentlige samtalen om bøker er i fullt forfall.
Onsdag 24. mai 2017
Medieekspert Trygve Aas Olsen tror kulturjournalistikken må bli mer konfliktorientert og følelsesbetont for å lykkes på nett. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås mener den er kjedelig, snever og dessuten dårlig skrevet.
Tirsdag 23. mai 2017
Leserne viser liten interesse for anmeldelser og annet tradisjonelt kulturstoff på nett. Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim tror kulturjournalistikken må ta nye grep for å overleve.
Mandag 22. mai 2017
Kunstnernettverk forener krefter for å verne om opphavsretten og krever endringer i regjeringens forslag til ny åndsverklov.
Lørdag 20. mai 2017
På en skjerm kan journalistene i Amedias 62 aviser selv følge med på hvor mange salg sakene deres har utløst. Kultur og politikk havner langt ned på lista.
Fredag 19. mai 2017
Høyre- og Frp-velgere stoler ikke på ­Klassekampen, viser funn fra spørre­undersøkelsen Norsk Medborgerpanel. Medie­forsker mener en «Fox News-­effekt» kan gi grunn til be­kymring.
Torsdag 18. mai 2017
Da Kvikkas overtok ansvaret for ut­deling av lørdags­aviser, ble redaksjonene nedringt av sinte abonnenter. Nå er feilmarginen nede i 3–4 promille.
Tirsdag 16. mai 2017
– Vi får sjansen til å visualisera samisk mytologi, seier produsent Khalid Mai­mouni. «Sáve» har fått støtte som verdas første store samiske barnefilm.
Mandag 15. mai 2017
En fordel med kristendommens drøm om paradis er at man erkjenner at det er et uoppnåelig ideal, mener Kristin Aavitsland.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk