Doble standarder
- Det er blitt opprettet et sett med doble standarder i debatten om debatten etter 22. juli. I forsøkene på å dekke over egne og andres feil i tida før terrorangrepene går redaktører og kommentatorer nå til stadig sterkere angrep på den unge venstresida. Dermed er vi havnet i den paradoksale situasjonen at vi mer enn noensinne må tørre å ta debatten om islam, samtidig som vi ikke for alt i verden kan ta debatten om rasisme. Vi må kalle en spade for en spade, men kan ikke kalle en rasist for en rasist. All ekstremisme er like farlig, sier man, som om det liksom skulle være like ille å være ekstremt mot rasisme som å være ekstremt for rasisme. Den unge venstresida må bedrive ytringsansvar, men det er blir sensur å avkreve det samme fra andre. Og mens venstresida beskyldes for ufin stempling, er det fritt fram for å stemple AUF-leder Eskil Pedersen og SVs Snorre Valen som motstandere av både ytringsfrihet og takhøyde.
- Paradoksalt nok er evnen til selvkritikk større på den politiske høyresida enn i mediene. Ledende Frp-politikere som Christian Tybring-Gjedde har gått langt i å beklage tonen i partiets innvandringsmotstand før 22. juli. Og sammen med liberalerne i Minerva-kretsen står Høyre-leder Erna Solberg fast i kampen mot den antimuslimske ekstremismen som ga Breivik næring. Men der politikerne reflekterer, reagerer kommentatorer og redaktører på rein refleks. Frank Rossavik, Hilde Sandvik og Kjetil Rolness er blant dem som nå bruker anledningen til å kvesse pennene mot venstresida framfor å gå i seg selv. Det er tydeligvis for mye å kreve samme ydmykhet av redaktører og kommentatorer som man forventer fra innvandringsmotstanderne i Frp.
- At det er den unge venstresida som nå skal tvinges til å gå i seg selv er i seg selv farlig nær å være ordbokdefinisjonen på et paradoks. Men det som virkelig gjør kommentatorenes angrep sjofle er at de gjemmer seg bak et slør av å være «nøytrale». Man må ikke være tankeleser for å forstå at deres takhøyde har skråtak. Ytringer fra venstresida er sjelden eller aldri «spennende», «verdifulle» eller «nytenkende» i Rossaviks, Sandviks eller Rolness’ øyne. Ekstremistene i Tjen Folket får sjelden eller aldri til slippe til i Aftenpostens spalter, slik en «viktig stemme» som Bruce Bawer har gjort. Kritiske ytringer om innvandring må derimot kontinuerlig bringes fram i lyset. Det er dette trollet som nå er i ferd med å sprekke i sola, og det er derfor kommentatorene nå kjemper en intens kamp for å beholde sin nøytralitet. Men i virkeligheten er det helt absurd å late som om man mener alle ytringer har lik verdi, til tross for at man mener de fleste ytringer bør være lovlige. Derfor bør ytringsfrihetens Don Quijoter la vindmøllene fare og heller tone flagg. Slik kan vi få en substansiell debatt om det vi er uenige om i innvandringspolitikken, heller en evig lang skinndebatt om en ytringsfrihet alle egentlig er for.
