Torsdag 1. desember 2011
- Vår tids Sandemose
Det politiske hos Knausgård handler om å fange vårt samfunns tenkemåte, sier Jonas Thente. I Dagens Nyheter har kan utropt «Min kamp» til Skandinavias beste på tre tiår.

- Knausgård minner meg om hvorfor jeg begynte å skrive om litteratur. Han er en forfatter som bryter gjennom skjoldet, sier Jonas Thente, litteraturredaktør i den svenske avisa Dagens Nyheter.


Thente har fulgt «Min kamp» fra starten av, og i forrige uke skrev han at «Min kamp 6» gjør Knausgård til viktigere og mer relevant enn noen annen nålevende forfatter på våre breddegrader de siste tre tiårene.


- Det passer å bruke store ord ettersom Knausgård skriver så stort og så provokativt om seg selv, sier Thente på telefon fra Stockholm.


- Verkets storhet vises også gjennom diskusjonene bøkene har skapt i hele Skandinavia, diskusjoner som pågår lenge etter at lanseringsstøyet har lagt seg. Det er fascinerende.


Kafka og Franzen


I går begynte Klassekampen en intervjuserie om det politiske innholdet i romanserien til Karl Ove Knausgård. Morgenbladets kritiker Ane Farsethås sa i den anledning at det er den historiske tenkningen i verket som kan ha et indirekte politisk potensial, men at «Min kamp» for øvrig har så mange motsigelser at det ikke går an å trekke én mening ut av verket. Til dette sier Jonas Thente at viktige politiske verk av folk som Horkheimer og Adorno ikke er programforklaringer eller manifest, men analyser.


- Det blir politisk litteratur i forsøket på å se samtiden som den er, og på samme måte beskriver Knausgård en tilstand, mener Thente.


- Er det andre skjønnlitterære forfattere som har gjort tilsvarende?


- På sett og vis er jo all litteratur politisk. Men et utgangspunkt kan være forfattere som har som forutsetning å kle samfunnet i ord. Og nå sier jeg ikke at Knausgård er lik Kafka, men sistnevnte var en forfatter som fanget et sentiment og gestaltet det. Det er grunnen til at Kafkas litteratur fortsatt lever.


Thente nevner så amerikaneren Jonathan Franzen og hans beskrivelser av middelklassens stillstand og den store meningsløsheten.


- Dette kan sammenliknes med Knausgårds prosjekt, men forskjellen er at Franzen bruker fiktive figurer. Det blir langt sterkere når Knausgård bruker seg selv som modell og insisterer på at dette er virkeligheten. Av norske forfattere er det kanskje Aksel Sandemose han er nærmest. Han gestaltet også et samfunns tenkemåte og måter å oppføre seg på. Knausgård selv tjatar om Hamsun - det skjønner jeg virkelig ikke, når det egentlig er Sandemose han likner på, sier Thente.


- Knausgård står midt oppi virkeligheten han gestalter og spør seg selv hele tiden om han kan gjøre det han gjør. Det er ekte.


Ikke for alfahannen


I gårsdagens intervju sa Ane Farsethås at det politiske innholdet som kommer fram i «Min kamp»s mange samtaler mellom Karl Ove og vennen Geir stort sett er en kritikk av det bestående og venstresidas dogmer, og at det tankegodset verken er godt tenkt eller spesielt nytt. Jonas Thente er ikke uenig i den framstillingen.


- Men som med alt annet i vår kultur, er det viktigste hvor og hvordan man framfører sitt budskap, mener Thente, og peker på at ingen forfattere har sagt liknende ting på så monumentalt vis.


- Og ved å satse både seg selv og eget rykte, trenger han så til de grader gjennom og preger de fleste diskusjoner i våre land akkurat nå.


- I Sverige er det flere kvinnelige skribenter som mener at mannlige kommentatorer omfavner Knausgård fordi han er en alfahann, en primitivist ...?


- Ut fra de mange e-postene jeg får, virker det å være flest kvinner som beundrer Knausgård. Og det tror jeg handler om at han viser seg sårbar. Dessuten er han en som først og fremst tenker, og satt på spissen er vel ikke det alfahannens fremste trekk, sier Thente og ler litt.


Vår tids angst for alvor


I Dagens Nyheter har ikke Thente nøyd seg med å rose «Min kamp 6» i skyene - han har også skrevet en kommentar som handler om at svensk samtidslitteratur kun baler med konsum, klassereiser og selvrealisering. «Den svenska litteratur som skrivs i dag ter sig som ett trivsamt kyrkkaffe där det snörps på munnen om man kommer in på något allvarligt som stör friden», skriver Thente, og ønsker seg ubehagelig litteratur som både kan være for personlig, for alvorlig og for ikke-liberal, målt etter de borgerlige konvensjonene.


Svaret på sin bønn finner Thente i «Min kamp», som han kaller et overlevelsesprosjekt der forfatteren satser alt. I «Min kamp 6» er Thente mest imponert over det han kaller bokas majestetiske essay om Hitler, nazismen og dagens samfunn, og mener at Knausgårds analyse av begrepene «vi», «de» og «jeg» har en voldsom kraft.


- Dette er komplekse saker, sier Thente.


- Men Knausgård prøver å komme bort fra kapitalismens konsensus - han drar ut på et personlig korstog der alt rundt ham analyseres. Til slutt tar han personlig stilling og ender opp med et «jeg», ikke et «vi». Han feiger ikke ut.


- Er det derfor han legger nazismen og Hitler under lupen?


- Nazismen var den siste politiske bevegelsen som ikke helt og holdent handlet om kapitalisme og konsum, den gang tenkte man på «noe høyere», begreper som blod og ære blant annet, og dette er å trampe på forbudte marker. Jeg har forstått at dette er omdiskutert i Norge, sier Thente, og viser til at forfattere som Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen reagerte på Knausgårds likhetstegn mellom de følelsene Hitler skapte i det tyske folk og den norske sorgreaksjonen etter 22. juli.


- At han får slik reaksjoner etter å ha problematisert samfunnets krav til det store «vi», viser nettopp at han har et poeng. Jeg synes det der er skikkelig gjort, sier Thente.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.44
Lørdag 27. mai 2017
For ett år siden var det ikke mange som snakket om «fake news». Nå går varsellampene for «fake science».
Fredag 26. mai 2017
Forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen mener kulturjournalistikken har kapitulert for klikkøkonomien. – Den offentlige samtalen om bøker er i fullt forfall.
Onsdag 24. mai 2017
Medieekspert Trygve Aas Olsen tror kulturjournalistikken må bli mer konfliktorientert og følelsesbetont for å lykkes på nett. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås mener den er kjedelig, snever og dessuten dårlig skrevet.
Tirsdag 23. mai 2017
Leserne viser liten interesse for anmeldelser og annet tradisjonelt kulturstoff på nett. Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim tror kulturjournalistikken må ta nye grep for å overleve.
Mandag 22. mai 2017
Kunstnernettverk forener krefter for å verne om opphavsretten og krever endringer i regjeringens forslag til ny åndsverklov.
Lørdag 20. mai 2017
På en skjerm kan journalistene i Amedias 62 aviser selv følge med på hvor mange salg sakene deres har utløst. Kultur og politikk havner langt ned på lista.
Fredag 19. mai 2017
Høyre- og Frp-velgere stoler ikke på ­Klassekampen, viser funn fra spørre­undersøkelsen Norsk Medborgerpanel. Medie­forsker mener en «Fox News-­effekt» kan gi grunn til be­kymring.
Torsdag 18. mai 2017
Da Kvikkas overtok ansvaret for ut­deling av lørdags­aviser, ble redaksjonene nedringt av sinte abonnenter. Nå er feilmarginen nede i 3–4 promille.
Tirsdag 16. mai 2017
– Vi får sjansen til å visualisera samisk mytologi, seier produsent Khalid Mai­mouni. «Sáve» har fått støtte som verdas første store samiske barnefilm.
Mandag 15. mai 2017
En fordel med kristendommens drøm om paradis er at man erkjenner at det er et uoppnåelig ideal, mener Kristin Aavitsland.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk