Kyoto pluss
- «Det er grunn til å vere djupt pessimistisk på vegner av menneska. Eg er langt meir pessimistisk i dag enn eg var i 1997. Eg har barn og barnebarn og er uroleg for den verda dei skal leve i.» Det er ikke ofte fagpersoner uttaler seg så følelseslada, men det gjorde altså Knut H. Alfsen, forskingsdirektør ved Cicero senter for klimaforsking til Dag og Tid i forrige uke. I dag begynner klimaforhandlingene i Durban, og nøkterne vitenskapsmenn er i opprør. Siden den første klimakonferansen har forskningen gjort det stadig tydeligere at det pågår alvorlige menneskeskapte klimaendringer. Men politikken har ikke fulgt etter. Kyoto-avtalen er ikke ambisiøs nok, men den er det beste vi har. Nå kan vi miste den også. Den går ut om et år. Om det blir en ny forpliktende avtale, er testen på om klimaforhandlingene i Durban lykkes.
- Dessverre ser det minst like mørkt ut som den snøfrie novemberhimmelen utenfor vinduene våre. Alt tyder på at klimagassutslippene vil fortsette å øke. Ingenting tyder på at verden klarer å nå det målet nesten alle land støtter på papiret, nemlig å avgrense den globale oppvarmingen til maks to grader. Går vi over den grensa, sier forskningen at vi vil få ødeleggende klimaendringer. At en og annen Berit raserer norskekysten er alvorlig nok, men for fattige land betyr slikt ekstremvær at livsgrunnlaget for millioner av mennesker forsvinner.
- Skal det bli en ny, forpliktende avtale, må USA med. Men Obama holdes som gissel av Kongressen, som ikke ønsker en slik avtale. Dette er allmenningens tragedie. Ingen tjener på å gå foran og gjøre det rette. Også her hjemme har vi sett at LO er kritiske til Stortingets klimaforlik, og regjeringen vurderer å løpe fra forpliktelsene.
- Når politikerne oppfører seg slik, sender det et dårlig signal til oss vanlige borgere: Når de ikke tar klimaendringene på alvor, hvorfor skal vi? Men det må vi altså. Våre etterkommere vil ikke være interessert i hvilke debatter vi hadde, men hva vi gjorde for å prøve å stoppe katastrofen.
