- Når man snakker om «The rise of China» i dag, er det som om denne framgangen har oppstått helt plutselig og i et vakuum. Som om landet dukket opp nærmest over natten. Hvorfor kan vi ikke bare si til oss selv at vi ikke kunne forutse hvilken posisjon Kina kom til å skulle ha? Den som forsøker å forstå verden, må starte med å reflektere over seg selv, sier Wang Hui.

I dag holder han innledningsforedraget på Litteraturhusets kinesiske uke. I løpet av en uke skal en rekke av Kinas viktigste intellektuelle, forfattere og kunstnere på talerstolen i Oslo, og først ut av alle er altså Wang, som er professor i kinesisk språk og litteratur ved Tsinghua-universitetet i Beijing. Han har også vært gjesteforeleser ved en rekke av de største vestlige universitetene, og i 2008 sto han på det amerikanske magasinet Foreign Policys liste over de 100 viktigste intellektuelle i verden.

Selvkritikk

Hovedvekten av Wangs arbeid har handlet om spørsmålet om tolkningen av Kina og dets historie. Vanligvis er den vestlige forståelsen av Kina basert på et begrepsapparat de vestlige tenkerne selv har med seg fra sin egen tradisjon, samtidig som kinesiske intellektuelle sliter med å strekke tenkningen ut over de begrepene de har lært seg å operere med. Så om vi skal fjerne oss fra en eurosentrisk forståelse av verden, betyr ikke at vi skal falle for fristelsen til å se alt fra et kinesisk ståsted. Et slikt grep ville kun vært en annen form for selvsentrerthet, mener Wang.

- Vi er nødt til å finne fram til kunnskap som ligger mellom disse tradisjonene. For å gjøre det, må vi ta utgangspunkt i oss selv, sier han.

- Hva er den største misforståelsen om Kina blant vestlige intellektuelle i dag?

- Det er ikke så lett å oppsummere. Kina har gått gjennom enorme omveltninger de to siste århundrene, og disse har fortsatt avgjørende betydning for hvordan landet utvikler seg. Vestlige tenkere har en tendens til å forstå dagens Kina kun ut fra et globalisert perspektiv, selv om dette bare er en liten del av det hele. Når vi tolker et land, er vi alltid også nødt til å se på dets indre historie.

- Så det handler rett og slett om mangel på kunnskap?

- Eller en mangel på interesse. Problemet er at dette skaper en motsetning mellom Kina og Vesten hvor den ene siden konstant kritiserer, og den andre siden bare forsvarer. Vi lager en idé om «den andre» som bare er en historisk konstruksjon basert på kunnskapsmangel. Ofte tror jeg også at misunnelse, raseri og beundring hindrer oss i å se historiens lange linjer. Men kritikk behøver ikke føre til negasjon.

Om vi ikke kommer forbi et slikt motsetningsforhold, kan vi ikke forstå historien, mener Wang, som ofte sies å tilhøre venstreopposisjonen i Kina.

- Vi lever i den samme globaliserte verden, og må lære av hverandre. En av mine oppgaver som kinesisk intellektuell er for eksempel å forsøke å forstå hva som avgjør mine vestlige kollegers syn på mitt land. Jeg skulle ønske at flere vestlige var opptatt av forholdene for vanlige kinesere.

- Rom for å tenke

Å si at Kina har gått gjennom store endringer de siste tjue årene, er knapt en underdrivelse. Fra et vestlig ståsted er det åpenbart at globaliseringen og tilnærmingen til markedsøkonomi har gitt Kina en annen rolle i verdenssamfunnet, men dette har også ført til store, konkrete omveltninger for kinesere flest.

Ifølge Wang har også de intellektuelles holdning til Kina i en global verden endret seg de siste tjue årene.

- Gjennom 1980-tallet mente de fleste intellektuelle at åpning mot Vesten og reformpolitikk var eneste farbare vei. Men på 1990-tallet så vi at skillene mellom fattig og rik ble større. Etniske konflikter vokste fram, og motsetningene mellom by og bygd tilspisset seg. Endringene i landbrukspolitikken ble en svært viktig sak for mange, og slike store diskusjoner startet ofte i intellektuelle kretser, for så å spre seg til massemedia.

- Kinesiske myndigheters sensurpolitikk blir fulgt nokså tett i Vesten. Det blir også behandlingen av kritiske stemmer, som kunstneren Ai Weiwei. Hvor frie føler kinesiske intellektuelle seg?

- Generelt sett vil jeg si at det er rom for å tenke og arbeide fritt innen akademia. Vi organiserer for eksempel debatter om hva som skjer med den kinesiske arbeiderklassen når privatiseringen vinner fram. Velferdsstatens krise er et annet tema vi snakker mye om. Etter SARS-skandalen ble det heftige debatter om helsesystemet, og til en viss grad førte det til endring av regjeringens politikk.

Vekst for vekstens skyld

- Hvordan ser du Kina om ti eller tjue år?

- Det er vanskelig å si. Jeg har reist mye både i Europa og andre verdensdeler, og kan si at de endringene vi ser i Kina nå, er svært uvanlige sett i forhold til andre land. Kina vil fortsette å endre seg, og forhåpentligvis vil levekårene bedres for vanlige folk. Men selv om vanlige folk har fått det bedre de siste årene, er det også tendens til det man kan kalle «utvikling for utviklingens del», altså at BNP øker, men at det kun er noen få som får glede av veksten. Det er kapitalens logikk som gjelder. Hvordan vi skal få vanlige folk til å endre på det, vil være vår viktigste oppgave i årene framover.