Åtte måneder etter at millioner av demonstranter tvang Egypts leder Hosni Mubarak vekk fra makten i landet, går diskusjonen høyt om utenlandsk innblanding både i forkant og i etterkant av revolusjonen. For noen uker siden gikk Hærens øverste råd ut med en pressemelding der de hevdet at blant andre 6. april-bevegelsen - en av gruppene som nevnes i spekulasjonene om årets fredspris - hadde blitt trent opp på ikkevoldelig omveltning av regimer i Serbia, og at disse med tid og stunde vil kunne rettsforfølges.

Samtidig har salafistene i Egypt blitt beskyldt for å motta støtte fra Saudi-Arabia.

Canvas

Frontfiguren i 6. april-bevegelsen, Ahmed Maher, bekrefter overfor Klassekampen at de har vært på treningsleir i Serbia.

- Vi lærte hvordan vi skulle organisere oss, og hvordan vi skulle mobilisere og kjempe fredelig for demokratiet. Dette har vært helt sentralt under revolusjonen, nemlig å holde demonstrasjonene fredelige, uttalte Maher til Klassekampen forrige uke.

Han framhever at det er helt normalt at demokratibevegelser samarbeider på tvers av landegrenser, og at «mange i dag kommer til Egypt for å lære av den egyptiske revolusjonen».

Maher forteller at de ble trent opp hos organisasjonen Center for Applied Non Violent Action and Strategies (Canvas), en ikkevoldelig utdanningsinstitusjon i Serbia. Canvas har sin bakgrunn i Otpor, den serbiske studentbevegelsen som ble til i oktober 1998, og som klarte å massemobilisere hundretusener av serbere med krav om at den serbiske presidenten Slobodan Milosevic måtte gå. I 2000 måtte Milosevic innse at slaget var tapt og trekke seg fra makten.

Kort tid etter at Milosevic ble styrtet, ble det klart at Otpor hadde mottatt hjelp fra den amerikanske Kongressen og flere amerikanske organisasjoner med tilknytning til høyresida i USA. Tusenvis av medlemmer i Otpor meldte seg ut i protest.

Bistand fra USA

I november 2000 skrev den amerikanske journalisten Roger Cohen en artikkel i New York Times Magazine under tittelen «Hvem var det som felte Milosevic?». Der ble det bekreftet fra flere hold, blant andre Paul B. McCarthy fra den amerikanske organisasjonen National Endowment for Democracy, selv støttet økonomisk av Kongressen, at mesteparten av de tre millioner dollarene de brukte i Serbia gikk til Otpor.

Daniel Calingaert, en av lederne i International Republican Institute (IRI), der den tidligere republikanske presidentkandidaten John McCain sitter som styreleder, uttalte på sin side til Times at Otpor fikk 1,8 millioner dollar fra organisasjonen. Han opplyste også at han hadde «sju til ti møter» med Otpor-ledere i Montenegro og i Budapest i 1999.

Det er uklart hvor mange penger som gikk direkte via USAID til studentgruppen, men Donald L. Pressley bekrefter at mange hundre tusen dollar ble gitt direkte i bistand til gruppa.

Flere av de tidligere lederne, deriblant en av de mest kjente lederne, Slobodan Dinovic, gikk i 2003 i bresjen og etablerte Canvas. Siden den gang har Canvas jobbet sammen med demokratibevegelser i mer enn 50 land, ikke minst i Midtøsten og Nord-Afrika.

Dinovic sitter i dag som administrerende direktør for amerikanske Orion Telekom i Serbia, som ble til gjennom sammenslåing av internettleverandørene Mediaworks, Sezam Pro og Neobee. På websiden til Canvas i dag tilbys medlemmer og aktivister verden over hjelp av organisasjoner som nettopp IRI, som ledes av McCain, og National Democratic Intitute, som ledes av den tidligere amerikanske utenriksministeren, Madeleine Albright. Hun ledet utenriksdepartementet under den første Golfkrigen i 1991 under George W. Bush senior som president.

Visste om bånd

Lederen for 6. april-bevegelsen sier til Klassekampen at de visste om tilknytningen mellom Otpor og USA, som han mener «var naturlig i den siste fasen av den kalde krigen».

- Det vi ønsket var å lære av det serbiske eksperimentet, fordi det var mange likhetstegn med situasjonen i Egypt, sier han.

Helt siden revolusjonen startet har flere i landet hevdet at Egypt utsettes for en amerikansk plan om å skape «et kreativt kaos» i Midtøsten, som skulle føre til demokratier og demografiske endringer.

- Jeg vet at slike planer finnes i den amerikanske statsadministrasjonen, men jeg vet også at de gikk vekk fra det etter at Det muslimske brorskapet vant en seier i parlamentsvalget i Egypt i 2005, og etter at Hamas vant i 2006, sier Maher.

Dessuten, legger han til, «var USA venner med Mubarak, så vi var ikke engstelige over å bli offer for en slik plan».

Føler seg lurt

Den 7. juli beskyldte Hæren offisielt 6. april-bevegelsen for å samarbeide med såkalte mistenkelige utenlandske organisasjoner, fire måneder før Tarek al-Kholi og andre meldte seg ut av bevegelsen i protest.

- Det var ingen demokrati innad i 6. april-bevegelsen. Vi holdt aldri valg av ledere, og ble motarbeidet da vi ønsket å innføre slike, sier al-Kholi til Klassekampen.

Han understreker videre at bevegelsen besto av flere «klikker», blant andre «Mahers gjeng».

- Vi begynte å reagere på at vi ikke fikk vite at de hadde reist til Serbia og Qatar, før de vendte hjem igjen. Vi fikk aldri svar på hvem som finansierte reisene og hvem de traff når de var ute, sier han, og legger til at Maher hadde mistet sin jobb, som følge av sin aktivisme.

Maher svarte alltid «at de reiste som bloggere og utvekslet erfaring med andre». Da vi viftet med at det gikk rykter om at de har å gjøre med organisasjoner med dårlig rykte, sa han alltid at «det er sikkerhetspolitiet som ønsker å svartmale ham og bevegelsen».

Al-Kholi forteller at det alltid ble krangling i forbindelse med reisene deres når «Maher og hans klikk» kom tilbake.

- Men det endte med at vi alle la ned våpnene for å stå samlet mot sikkerhetsapparatet som alltid var på jakt etter oss, sier han.

- Vi føler oss manipulert. Mest trist er det at flotte ungdommer er blitt misbrukt på en slik måte at vi nå risikerer at hele revolusjonen svartmales som et eksternt inngrep i landet. Revolusjonen er og forblir et egyptisk produkt.

- Nyliberalister

Nirmeen Nizar, en av frontfigurene i Progressive sosialister, mener på sin side at Maher og 6. april-bevegelsen er en nyliberalistisk gruppe som heller ikke har noen problemer med USA. Hun framhever at det er problematisk at 6. april-bevegelsen er framstilt som drivmotoren bak revolusjonen, og viser til at det var andre som jobbet på spreng før gruppen ble etablert.

- 6. april var ikke den eneste gruppa som jobbet fram den egyptiske revolusjonen. Det var fem organisasjoner som faktisk sto bak mobiliseringen til demonstrasjonene 25. januar, understreker Nizar.

Hun har imidlertid «ingen mistanke om at 6. april ikke handlet i god tro», og føler seg trygg på at de «ikke løper andres ærender».

- Men noen organisasjoner, som Canvas, må man bare være ytterst forsiktig med. 6. april er ute på farlige veier. Det er de nok klar over selv, sier Nizar.

Poenget er, sier hun, at «det finnes mer enn nok av krefter i dette landet som ønsker å avskrive revolusjonen som et amerikansk inngrep i landet».

- Lykkes de med dette, vil det være dødsstøtet for den egyptiske revolusjonen. Det må vi ikke tillate.