«Slik en mormor du som min, finnes ei hvordan er din, har du ingen, det var ille, åh hvor det var ille ...» nynner Berit Ås til fotograf og journalist Karoline Hjorth i boka «Mormormonologene», der Hjorth gjennom foto og tekster lar bestemødrene slippe til. For hva vet vi egentlig om de rause, kjærlige, trygge bestemødrene? Hvem skjuler seg bak strikketøyet og vaffelstabelen? I «Mormormonologene» forteller bondekoner og ballerinaer, husmødre, yrkeskvinner og rødstrømper sine historier. Her er det mormødre som røyker, drikker, forteller grove vitser, råkjører, skyter med AG3, går i demonstrasjonstog, hekler og baker krumkaker. Og er verdens aller beste for mennesker som kanskje aldri helt kjenner dem.

Misunner mormor

Hjorth reiste i 2009 på en mormorturné landet rundt, der hun møtte bestemødre fra alle lag av samfunnet, fra mediepersonligheter som Ebba Haslund, Berit Ås og Mia Berner, til hverdagskvinner, som ikke har stått på barrikadene, men jobbet, oppdratt familier og vært omsorgspersoner for foreldre, barn, barnebarn og ektemenn.

- Jeg har fått ganske mange tips om at jeg må finne meg en yngre mann sånn at jeg slipper å bli sykepleier og enke i femten år, sier Hjorth.

- Man får i det hele tatt et ganske stakkarslig inntrykk av den gamle mannen når man snakker med disse damene. Mens de er aktive, så er mannen sosialt sett litt utafor. Ebba Haslund sa rett ut at hun har veldig lite forståelse for den ensomme gamle mannen. «Han angår meg ikke, simpelthen».

Like fullt har de gamle damene ofte havnet i skyggen av mannen. Hjorth understreker at boka aldri har vært ment som et politisk prosjekt, men vår egen tid har en tendens til å glemme de gamle damene, som i like stor grad som Gerhardsen og Kjakan var med på å bygge landet, om enn i en annen rolle.

- Enkelte av dem har benyttet anledningen til å forsvare denne gammeldagse omsorgsrollen, og si at vi trenger de verdiene som mormødrene står for, sier hun.

- Og de er jo på en måte en generasjon som er i ferd med å dø ut. Vi som kommer etter dem vil ikke bli bestemødre på samme måte.

Kropp og topp

«Jeg må jo si at jeg føler et visst ubehag ved denne gamle kroppen. Ikke bare det at den har sluttet å fungere som den skal, at den har vanskelig for å gå og hemmer meg på det viset. Men jeg kan altså ikke få meg til å synes at masser av rynker, kalkunhals og hengepupper … at det er noe vakkert syn», sier Ebba Haslund. For barn defineres bestemødre av kroppen sin, de skal være gamle og rynkete, med myke mager og hender med løs hud. Men for damene selv er kroppen ikke alltid like uproblematisk. De kjenner seg ikke igjen når de ser seg i speilet, de forsøker å hoppe ut av senga, lenge etter at kroppen har gitt opp. Og det er ikke bare kroppen, men også tida, som kjennes annerledes. Kvinnene kommenterer mulighetene som Hjorths generasjon har hatt som ikke var tilgjengelig for dem. Noen berømmer utviklingen, andre, som Ås, mener at dagens kvinner ikke har gjort nok ut av den. Mange av tekstene er preget av nødvendige kompromisser, drømmer som ikke gikk helt i oppfyllelse, planer som ikke ble gjennomført, ekteskap som kanskje ikke var optimale, men som man holdt fast ved. Men kvinnene som forteller angrer ikke. De har tatt valg som de står for.

- Det er alltid en klar vilje i historiene deres. Det har vært sosiale og økonomiske begrensninger, men de har banet seg en vei, skilt seg, tatt seg en jobb, eller valgt å la være å jobbe, selv om det også til tider har vært noe de har skammet seg over, sier Hjorth.

- Og de er alle helt forskjellige, resultater av mange forskjellig levde liv.

Til syvende og sist gir ikke «Mormormonologene» noe klart svar på hvem mormor egentlig er. Resultatet av Hjorths bok er i stedet en fascinerende norgeshistorie, fortalt både fra barrikaden og fra kjøkkenet.