Da Stig Sæterbakken leverte førsteutkastet til sin tiende roman til forlagsredaktøren, var det med beskjed om at han hadde skrevet sin lyseste roman til nå. Redaktøren delte ikke oppfatningen, for, for å si det forsiktig, er ikke Sæterbakken en forfatter med en helt gjennomsnittlig oppfatning av hvor lyset slutter og mørket begynner.

Panikkartet ensomhet

«Gjennom natten» handler om en manns sorgprosess etter sønnens selvmord, et tema som er mørkt nok i seg selv også uten elementene av utroskap og fortapelse som spiller seg ut i løpet av de vel 260 sidene. Men mørket er ikke fullstendig, mener forfatteren selv:

- Jeg ville skrive en roman om den sorgen som kanskje er av de mest uutholdelige: Å miste et barn i selvmord. Men jeg ville også si noe om hvordan et slikt smertefullt tap samtidig kan innebære en befrielse. Det at noe ødelegges, inneholder også en mulighet for løsrivelse, frihet. En smertefull frihet, riktignok, sier han.

Karl Christian Andreas Meyer er en vellykket tannlege i 40-årene. Han har rekkehus, to barn og en kone han beskriver som nærmest perfekt, men som han likevel velger å forlate.

- Han oppsøker ødeleggelsen. Når han sitter i den nye leiligheten med en haug uutpakkede esker rundt seg og alt i et eneste kaos, føler han endelig lettelse. For ham er det noe uutholdelig ved det som bare varer.

Dette er noe av grunnmotivet for romanen, mener Sæterbakken.

- Dette og en etter hvert panikkartet ensomhet. Noe av det mest fascinerende ved oss som mennesker er hvordan vi søker ikke bare det som er godt for oss, men at vi også har lengsler av det vi vet innebærer en risiko for ødeleggelse.

Sorgen er en gave

- I romanen skriver du at «Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, har ingen ting de skulle sagt». For et menneske i dyp sorg, må vel det være en provokasjon?

- Det er vel en mer ubevisst innsikt eller erfaring hovedpersonen gjør seg. Det er mer en mulighet enn en oppnådd erkjennelse.

- Men er det alvorlig ment, eller er det en ulykkelig romanfigur som snakker?

- Det er viktig å huske at det er et menneske i dyp fortvilelse, og dyp ensomhet, som taler her. Samtidig opplever han nettopp i denne delen av fortellingen å få kontakt med et annet menneske, Caroline, som har mistet sin bror i selvmord. Plutselig finnes det en nærhet mellom dem, i kraft av en felles erfaring, en felles rystelse. Midt i det forferdelige åpner verden seg igjen. På den måten har tittelen «Gjennom natten», som kanskje kan virke dyster, også en fortrøstningsfull side.

Ursituasjoner

Etter sønnen Ole-Jakobs død spilles en scene om og om igjen på farens netthinne: Ole-Jakobs forsøk på en spøk, og farens travle og sure avfeiing av den. En ursituasjon, mener Sæterbakken.

- De voksne har det travelt at de ikke er i stand til å se eller gjenkjenne det når barnet får en briljant idé. Selv om dette er små ting i hverdagen, kan det som erindring fra barnets side oppleves som et overgrep.

For faren blir denne situasjonen et konsentrat av skylden han føler overfor sønnen. Den gangen han forlot familien, mistet han ham, og rakk ikke å vinne ham tilbake før han døde.

- Hovedpersonen spør seg «Hvilket sted på veien var det jeg mistet meg selv?». Er det sønnen han sørger mest over, eller er det at han selv har mistet grepet?

- Jeg tenker på Karl som en som alltid er for seint ute. Når han endelig forlater Eva, er det egentlig lenge siden han sviktet henne, ga henne opp. Også sønnen mister han to ganger, først når han forlater familien til fordel for elskerinnen, så for godt, når Ole-Jakob tar sitt eget liv.

Illusjonene brister

- Hvorfor ville du skrive en roman om sorg?

- Jeg ville prøve å skrive om hva sorgen kan gjøre med et menneske, og hvordan sorgen virker som en unntakstilstand fra det man ellers vil beskytte og bevare i livet sitt. Det er en sorg som ender i et slags vanvidd, men også i en form for erkjennelse. Karl innser hvor avhengig han har vært av forestillingene, eller egentlig illusjonene, om andre og seg selv, for å opprettholde å leve et anstendig og meningsfylt liv. Når tragedien rammer, er det som disse illusjonene rives i stykker.