- Det er kanskje på tide at straffelovens § 135a blir prøvd i rettssystemet igjen. Da trenger man anmeldelser og det er helt greit å gjøre Riksadvokaten oppmerksom på ytringer man mener er over streken, sier Fritt Ord-styreleder og tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn.

Dermed er jussnestoren på linje med forsker Sindre Bangstad som i lørdagens Klassekampen sa at rasismeparagrafen mister enhver legitimitet hvis den kun blir symbolsk, og pekte i den anledning på det siste tiårets framvekst av hatefulle og sjikanøse ytringer på nettet og i sosiale medier.

1999-prinsippene står seg

Men det er også det eneste av resonnementene til Bangstad som Rieber-Mohn kan stille seg bak. For der Bangstad mener at Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 1999 har fått totalt gjennomslag i norsk offentlighet og gjort ytringsfrihet til et dogme det ikke må stilles spørsmål med og at vi derfor trenger en ny kommisjon, har Rieber-Mohn helt motsatt tilnærming.

- Jeg er snarere enig med kommisjonsmedlemmene Eivind Smith og Helge Rønning som til Klassekampen uttalte at prinsippene fra 1999 står seg, sier Rieber-Mohn.

- Dessuten er det misvisende, som Bangstad hevder, at kommisjonen endte opp med en amerikanskinspirert forståelse av ytringsfriheten. Tankegodset var i harmoni med en generell utvikling av ytringsfriheten i Europa, som menneskerettighetsdomstolen (EMD) har drevet fram.

Kritisk til Bangstad

Rieber-Mohn er også uenig med Bangstad i at kommisjonens tanker har fått fullstendig gjennomslag i rettsapparat, medier og i politikken.

- Husk at kommisjonen ikke fikk medhold i sine forslag til straffelovsendringer, verken om å avskaffe blasfemiparagrafen eller å snevre inn § 135a, rasismeparagrafen. Tvert imot rekker sistnevnte nå videre enn den gjorde i 1999, sier Rieber-Mohn, som både har vært riksadvokat, høyesterettsdommer og medlem av straffelovkommisjonen.

- Men Høyesterett frifant Boot Boys-medlem Terje Sjølie for hans antisemittiske uttalelser i 2002 - viser ikke det at kommisjonens tanker hadde fått gjennomslag?

- Den saken hadde mange sider, men det blir feil når Bangstad underbygger sitt resonnement på denne måten. For ifølge Bangstads logikk burde denne frifinnelsen da ha ført til mer nynazisme og jødehat, men så vidt jeg kan se har det motsatte skjedd, sier Rieber-Mohn, og tilføyer:

- Det er nærliggende å tro at Bangstad mener at fri utfoldelse av ytringsfrihet i ytterste konsekvens fører til hat og at resultatet kan bli 22. juli. Men terrorangrepet kan ikke forklares langs sånne linjer. Tvert om: En levende debatt kan forebygge hat og diskriminering. Her er jeg på linje med Ytringsfrihetskommisjonen.

Fordrer etisk refleksjon

- Men Bangstad påpeker at offentligheten kanskje ikke er så moden og så egnet til å konfrontere hatefulle ytringer som Ytringsfrihetskommisjonen hevdet …?

- Den vesentlige del av offentligheten er ansvarlig. Når de som befinner seg i randsonene kommer med ekstreme ytringer, møtes det best gjennom motytringer og ikke ved å plassere avsenderen bak lås og slå. Vi må alle stå fram og bruke ytringsfriheten, noe mange ansvarlige stemmer har tatt til orde for etter 22. juli.

- Samtidig må vi huske at ytringsfrihet ikke er det samme som ytringsplikt, noe man kunne få inntrykk av i debatten om Muhammed-karikaturene. Det må være en etisk refleksjon før man ytrer seg, sier Rieber-Mohn, som også poengterer viktigheten av debatt og diskusjon om presseetiske spørsmål.

Han stiller seg derfor svært nølende til Bangstads forslag om en ny Ytringsfrihetskommisjon.

- Men det eksisterer allerede en debatt om de prinsipielle sider ved ytringsfriheten. På det punktet får derfor Bangstad det som han vil, sier Rieber-Mohn.

Avskaff § 135a

- Personlig vil jeg avskaffe § 135a. Den har ikke hjulpet det antirasistiske arbeidet og har ikke ført til noe godt, sier Anders Heger, forlegger og leder av ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk P.E.N.

- Men hva med tilfeller som bloggeren Fjordman som har oppfordret til borgerkrig mot muslimer?

- Det kan jo hende at domstolene ender opp med å si at hans meldinger i offentligheten er innenfor det akseptable. Den som er rammet av dem, vil i så fall oppleve det som om staten har «godkjent» hans meninger. Hva har vi oppnådd da?

Heger mener også at det er flere tankefeil i Bangstads resonnement.

- Det virker som han mener at rettsliggjøring er en måte å løse problemer på. Da vil jeg i stedet berømme kommisjonen som tenkte godt da de på slutten av 90-tallet torpederte denne troen på at rettssalen er stedet å løse enhver sosial utfordring, sier Heger.

Han tror samtidig at rettsliggjøring kan ha helt andre konsekvenser enn det Bangstad håper på.

- Dersom domstolen gjør jobben sin, skal den lete etter uskyld, ikke skyld. Det er selve grunntanken i rettsstaten: Det er skyld som skal bevises - i utgangspunktet forutsetter vi at folk er uskyldige. Rettsapparatet vil følgelig gjøre hva det kan for å lete etter tegn på at dette ikke er ulovlig rasisme. De ser etter unnskyldninger og på den måten kan lovtekster ende opp med å virke mot sin hensikt.

- Bangstad sier da heller ikke at domstol og lovgivning er svaret alene, men at han først og fremst ønsker en debatt. Hva tenker du om det?

- Det eneste jeg vet er at man ikke får bukt med rasismen ved å pumpe inn en lov. Men jeg er enig i at ytringsfrihet må debatteres, og jeg mener også at vi må ta debatten et steg videre: Vi har omfavnet konklusjonene til Ytringsfrihetskommisjonen, men egentlig aldri diskutert grunnlaget for ytringsfriheten, sier Heger.

- Og da tenker jeg blant annet på spørsmål knyttet til hvilken type rettighet dette er. Er det en personlig rettighet man har i kraft av å være menneske eller er det en rettighet som henger sammen med et ønske om et bedre samfunn. Er det en personlig rett, rekker den langt lenger enn om den er knyttet opp mot samfunnsnytten. Den diskusjonen har vi ikke hatt siden 1814 og den bør vi kunne gå inn i.