- I all djevelskapen har vi paradoksalt nok fått mulighet til å utvikle det flerkulturelle samfunnet videre. Jeg tror det vil komme et slags sterkere samhold ut fra dette, sier forfatter og sakprosaredaktør i Gyldendal Aslak Nore på spørsmål fra Klassekampen om hvordan han tror hendelsene 22. juli vil være med på å prege diskusjonskartet i årene som kommer.

Monokulturell drøm

Nore har lenge vært deltaker i diskusjonene om det flerkulturelle Norge, ikke minst med bokutgivelsen «Ekstremistan. Frykt og håp i det flerkulturelle Norge», som utkom på Aschehoug i 2009.

Han mener at det i disse dager er lite klokt å slå politisk mynt på angrepene. Samtidig er han klar på at han nå øyner og håper på en lavere aksept for de mest krenkende meningsytringene.

- At de mest ekstreme ytringene er blitt akseptert i en breiere offentlighet håper jeg er en saga blott. Jeg tenker for eksempel på flere Frp-politikere, som har vært bærere av en slags idé om at man kan drømme seg tilbake til et samfunn man innbiller seg var monokulturelt. Det har aldri vært konstruktivt, og den holdningen er vi nødt til å utfordre sterkere.

- Ole-Jørgen Anfindsen, redaktør i honestthinking.org, sa til Klassekampen i går at han noen ganger har hatt «en fortvilet følelse av og stå på sidelinja og rope uten å bli lyttet til». Kan det da være en tanke at man heller bør gjøre plass til og synliggjøre de mest ekstreme utspillene?

- Det å få meningene sine hørt er ingen menneskerett. Mitt håp er at de vanlige flerkulturelle utfordringene fortsatt vil kunne diskuteres, men at den megalomane konspirasjonsteoretiske ideen om at muslimene er i ferd med å ta over Europa bør være passé. Når deres stemmer i debatten blir mindre relevante, kan vi gjøre større plass til hverdagslige diskusjoner som har et underliggende premiss om at det multikulturelle Norge er en realitet, at vi skal dra i samme retning. Da tror jeg også at debattene om det flerkulturelle Norge vil bli mindre smertefulle. Når jeg har reist rundt på skoler og snakket med snakket med ungdom på AUF-ernes alder, er det nettopp en slik holdning jeg møter. Vi kan kalle det en flerkulturell realisme.

Unnfallenhet

Nore har flere ganger hentet eksempler i diskusjonene om det flerkulturelle Norge fra fotballbanen. Også nå mener han et samfunns holdninger til radikalisme kan settes i perspektiv gjennom å observere det sosiale spillet i fotballkamper.

- For noen år siden gikk den italienske fotballspilleren Paolo Di Canio bort til fansen og gjorde såkalt romersk hilsen, til jubel fra Lazios fascistiske fanskare og skuldertrekk fra landets styrende politikere. Jeg husker Berlusconi i etterkant sa noe slikt som at «Paolo er en fin gutt, han». Man kan bare forestille seg hvordan det i Tyskland tilsvarende hadde blitt mottatt dersom Michael Ballack hadde gjort nazihilsen på fotballbanen. Han ville blitt massivt fordømt og utestengt på livstid. Det er en sammenheng mellom ekstremisme - voldelig eller ikkevoldelig - og det allmenne ideologiske klimaet i et land.

I Norge mener Nore vi i tida framover vil se sterk folkelig motstand mot høyreradikale uttrykk.

- Norge er et land som i fortida har vært ganske gode på å mobilisere mot høyreekstremisme. Vi så det på 1990-tallet, da hele folket vendte seg mot Arne Myrdal, og vi så det etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Folk tok avstand fra disse organisasjonene slik at det ble umulig for dem å fortsette. Jeg er overbevist om at både det politiske Norge og ikke minst det «vanlige» Norge kommer til å være vitne til en liknende mobilisering, utdyper Nore.

Slik Vietnamkrigen på 1960-tallet har vært definerende for én generasjon av politikere og samfunnsmennesker, og terrorangrepene i USA 11. september 2001 for en annen, er Nore overbevist om at 22. juli 2011 vil være formende for generasjonen av unge mennesker som i framtida vil innta posisjoner i samfunnslivet. Den etniske sammensetningen av de falne på Utøya mener han er et sterkt bilde på hvordan hendelsen vil virke generasjonsdefinerende på det flerkulturelle Norge.

- AUF er en ungdomsorganisasjon som har vært utrolig flinke til å rekruttere flerkulturelle i alle posisjoner. Det vi ser, er at de drepte og savnede fra massakren på Utøya viser seg å være folk med veldig ulik etnisk bakgrunn. Jeg tror disse falne kan bli et symbol for det Norge man prøver å bygge, og som vil bli mye sterkere i årene som kommer. Denne generasjonen blir bærende for en slags idé om det enhetlige mangfoldet.

Enhet gjennom mangfold

Nore trekker linjer til det flerkulturelle USA, der multikulturalismen er en bærebjelke i samfunnskulturen.

- Det var mye ubehagelig som skjedde i USA etter 11. september, men det er også noe vi kan lære av måten landet har bygget seg selv opp på - og som er det som gjør at jeg beundrer landet: nemlig det som kommer til uttrykk gjennom slagordet et pluribus unum. Out of many - one. Enhet gjennom mangfold.

- Hvordan skal vi forholde oss til ekstremisme-spørsmålet framover?

- Vi er mange som har undervurdert den kraften som lå i kontra-jihadgrupperingene. De av oss som har vært opptatt av det som har skjedd i verden etter 11. september, og som dermed har fulgt terrorisme og krigføring i Midtøsten og i Sentral-Asia tett, har også vært opptatt av hvilken ideologisk kontekst den ekstreme volden oppstår i. Jeg skylder å benytte den samme metoden på kontrajihadistene.

- Jeg kommer til å bruke tida framover til å kjempe mot den nyfascistiske høyreekstremismen, og for et fortsatt sivilisert flerkulturelt samliv i Norge.