Fredag 1. juli 2011
- En obsternasig drittunge
Den genierklærte forfatteren Céline overlevde sine politiske holdninger. I dag er det 50 år siden han døde.

11. januar i år ble oversikten over det franske kulturdepartementets 500 offisielle feiringer for 2011 sluppet. På lista sto 50-årsmarkeringen for Louis-Ferdinand Célines død 1. juli.


Opplysningen skapte umiddelbart debatt. Riktignok var Céline allerede i sin samtid en av landets mest feirede forfattere, og gikk med små marginer glipp av den prestisjetunge Goncourt-prisen for sin første roman «Reise til nattens ende». Men han var også uttalt nazist, kollaboratør og tilhenger av Hitler-Tyskland. Blant annet skrev han tre antisemittiske pamfletter på slutten av 1930-tallet.


Serge Klarsfeld, leder for foreningen for barn av deporterte jøder, framsatte et ikke uventet krav om at den offisielle feiringen av Célines «talentfulle delirium» straks måtte trekkes tilbake, noe kulturminister Frédéric Mitterrand da også gjorde, bare ti dager seinere.


«Det finnes mange drittsekker. Men det finnes svært få store forfattere», oppsummerte en indignert Philippe Sollers, som er en av Frankrikes mest kjente forfattere.


La bøkene leve i fred


Men forfatterkollega Stig Sæterbakken er ikke spesielt lei seg.


- Vet du hva, jeg er så lut lei av dikterjubileer at jeg egentlig synes det er fint at han ikke får noen offisiell feiring. Så kan bøkene hans leve i fred for svulstige hyllingstaler.


- Hva er det som gjør Céline til en så stor forfatter?


- Språket. Han ble jo beskyldt av mange for å ødelegge det franske skriftspråket. I virkeligheten var det snakk om en radikal fornyelse. Céline skapte en storslagen syntese av rå brutal muntlighet og noe høystemt, poetisk, nærmest klassisk. Å lese romanene hans er som å bli brølt til. Vel å merke en ekstremt velformulert og musikalsk form for brøling. De bevarte manuskriptene vitner da også om et veldig pirkearbeid, en nøye utpensling av alle detaljer. Det handler om presisjon. Presisjon i forhold til en voldsom livsfølelse, som sprenger grensene for det konvensjonelle romanformatet.


Céline benyttet denne evnen til presisjon også i sine antisemittiske pamfletter, ifølge Sæterbakken, som sier at de tre pamflettene er språklig klart beslektet med romanene.


- Céline-biografen Nicholas Hewitt mener jo også at det er i den første av dem, «Bagatelles pour un massacre», at Céline er på høyden av sitt stilistiske mesterskap. Hvilket var slik Céline forsvarte seg etter krigen, ved å insistere på disse bøkene som romaner, sier han.


Delirium


Sæterbakken mener at Célines jødehat må sees i lys av hans hat mot alt og alle.


- Alle Célines bøker er en oppvisning i skjellsord, «jøde» er ett av et utall skjellsord han kan finne på å bruke om nær sagt hvem som helst. Avskyen for alt som har med makt og politikk og økonomi og religion å gjøre, det er den sentrale drivkraften. Som han sier i «Rigodon», den siste romanen han skrev: «Hadde Hitler vunnet, og det var nære på, lover jeg Dem at de nå hadde vært for ham hele gjengen ... konkurrert om hvem som hadde hengt flest jøder, hvem som hadde vært mest nazistisk».


- Hva tenker du om Serge Klarsfelds betegnelse av Célines tekster som «talentfullt delirium»?


- Jeg kan være enig i beskrivelsen av forfatterskapet som et delirium. Men «talentfullt» blir litt vel nedlatende. Et genialt delirium, ville jeg nok heller ha sagt. Célines tekster har noe Tourettes-aktig over seg, en flom av ord som ikke lar seg stanse når den først er sluppet løs. Det var dette Julia Kristeva definerte som det «onde» hos Céline, at det bare renner ut, alt sammen. Jeg ville kanskje kalt det noe «barnslig» mer enn noe «ondt». Céline er som den obsternasige drittungen som ødelegger de voksnes selskap, som ikke klarer å holde kjeft, fordi det er helt uutholdelig å sitte der ved det pent dekkede bordet.


Berøringsangst


Truls Winther, professor ved institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen og kjenner av fransk litteratur, sier at berøringsangsten for kunstnere med nazisympatier har vært større i Norge enn i Frankrike.


- Forfatteren Pierre Drieu La Rochelle var for eksempel kollaboratør under krigen, og forsvarte fascismen i enda større grad enn Céline. Likevel leses fortsatt bøkene hans, og han tas fortsatt alvorlig som forfatter.


Og selv om parallellen til vår egen Hamsun-debatt er åpenbar, mener Winther likevel at Hamsun er noe annet for oss nordmenn, enn det Céline er for franskmennene.


- De var begge språklige fornyere. Men til forskjell fra Hamsun, levde og virket Céline i et Frankrike som siden 1600-tallet hadde holdt fast på et svært skriftlig og litterært språk. Det er kanskje ikke noen andre som har gjort så mye for å bryte ned disse nokså stivnede tradisjonene, og trekke inn både muntlig fransk og ulike sosiolekter i skriftspråket, som Céline.


Paradoks


- Hvor ser man hans innflytelse i dag?


- Georges Perec, Michel Houellebecq og Jonathan Littell er alle helt klart påvirket av Céline og hans protest mot det bestående slik det kommer til uttrykk i språket. Han raserer det samtidig som han utvider det. Den såkalte beur-litteraturen, litteraturen skrevet av minoritetsfranskmenn, ville vært vanskelig å få til uten Céline.


- Det er ekstremt paradoksalt gitt hans politiske sympatier?


- Ja, helt klart. Og jeg må få lov til å føye til at når jeg selv ikke har arbeidet veldig mye med ham, har det vært delvis på grunn av de politiske holdningene hans.


- Du får litt berøringsangst, rett og slett?


- Det skal man ikke se bort fra.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.41
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.
Lørdag 6. oktober 2018
Bøkene til blogger Annijor og «Ex on the beach»-Henrik tydeliggjør behovet for et etisk regelverk for sakprosa, hevder advokat. – Det er viktigere å utfordre grenser enn å vedlikeholde dem, mener Forlegger­foreningen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk