Amerikanske Eugene Rogan vokste opp i Beirut og Kairo, studerte i USA, og er nå leder for Midtøstensenteret ved St. Antony’s College ved universitetet i Oxford.

Denne uka besøker han Oslo, for å presentere sin nyoversatte bok «Araberne - Historien om det arabiske folk».

Raske endringer

- Innledningsvis skriver du at araberne er i en ufordelaktig situasjon for endring? Det har vel endret seg i det siste?

- Ja, absolutt. Men jeg konkluderer også i boka med at dersom araberne vil endre noe, må de gjøre det selv. Frihet er ikke er noe man får, den må folk ta selv, sier Rogan, og understreker at dette også gjelder dersom araberne skal evne å ta tilbake kontrollen over sin egen historie.

- Og det gjør de nå. Derfor er 2011-revolusjonene så spennende og viktige. Jeg har følelsen av at de arabiske folk står fram igjen som historiske subjekter på en måte de har ikke har gjort på de siste 500-600 årene. Og du kan se denne utålmodigheten etter endring over hele regionen nå.

- Nå har vi to eksempler, i Tunisia og Egypt, på at massedemonstrasjoner har fått støtte fra militæret og vært i stand til å kaste autokratiske herskere.

Rogan viser til at disse eksemplene inspirerte til masseopprør over hele Nord-Afrika og Midtøsten.

- Herskere som fryktet for å dele Ben Ali og Mubaraks skjebne valgte å bruke makt. Dermed fikk vi også en annen modell, med makthavere som beholder hærens lojalitet og kjemper mot opprøret. Det er der vi er i Libya og i Bahrain, noe som helt klart kompliserer det som så ut til å bli den arabiske våren.

Hourani understreker at Gaddafi har vært en fryktelig leder, og at han som alle andre fryktet for hva som ville skje hvis Gaddafis styrker tok Benghazi. Han er likevel dypt skeptisk til intervensjonen i Libya.

- Det som skjer i Libya nå er at en del av samfunnet gjør opprør mot Gaddafi, mens en annen del er lojale. Det betyr borgerkrig. Og det betyr at det internasjonale samfunnet nå faktisk intervenerer i en borgerkrig. Det er farlig å ta stilling i en borgerkrig. For den libyske revolusjonen betyr det at den for alltid vil bli brennmerket med at den fikk utenlandsk støtte. For Gaddafi betyr det at hans støttespillere vil slutte sterkere opp om ham når bombene faller. Vi kan være i gang med å skape et delt Libya, der flyforbudssonen vil vare lenger enn noen ønsket opprinnelig.

To vanskelig spørsmål

Rogan sier at han har to spørsmål, men ingen gode svar:

- For det første: Er der en humanitær krise i Libya som rettferdiggjør denne graden av intervensjon? Det er helt klart et grusomt regime, de torturerer sitt eget folk. Jeg vil ikke lyde som jeg ikke bryr meg. Men det er ikke Srbreniza. Det er fortsatt ingen rapport om en massakre. Det rapporteres om tapstall på 40 her, 60 der, og det er ille nok for dem det rammer, men det er ikke flere enn dem som drepes på en dårlig dag i Irak. Jeg har fortsatt ikke hørt tall som rettferdiggjør aksjon på et slikt nivå.

- Det andre spørsmålet mitt er: Intervenerer vi på vegne av flertallet, eller er det et mindretall vi støtter? Også i sistnevnte tilfelle er det legalt ifølge folkeretten, men skal vi svare om det er rett eller galt å intervenere, så er det betimelig å spørre om vi faktisk følger folkets vilje. Og igjen, jeg ønsket ikke å se Benghazi falle, og sier ikke dette for å komme med lettvint kritikk, men fordi jeg synes dette er dypt problematisk.

- Gaddafi har også monopol på media. Libya har en av de laveste dekningene av internett i araberverdenen. Så folk der har ikke tilgang til faktisk informasjon, annet enn Gaddafis propaganda.

Historiens betydning

- Hvor viktig er historiekunnskap for å forstå Midtøsten?

- Veldig viktig. Folk i Vesten forstår veldig dårlig hvordan araberne har opplevd sin moderne historie, og følgelig hvordan araberne reagerer. Araberne forstår ikke Vesten så godt heller. Det behøver ikke å være slik, det skal ikke så mye innsats til for å skjønne hverandre bedre. De siste tiårene har jeg stadig sett USAs regjering ta initiativ i Midtøsten, der de ender med å styrke sine egne fiender, som al-Qa’ida. Jeg tror vestlige ledere ville handle annerledes dersom de forsto mer. Jeg forsøker med boka å få et vestlig publikum til å forstå araberne bedre.

Rogan mener at Washington er skvist mellom egne økonomiske interesser for et stabilt Midtøsten og ønsket om å støtte demokratiske verdier.

- De siste ukene har endret mye av synet på arabere. Ingen vil nå si at araberne ikke ønsker demokrati. Slik var det ikke for kort tid siden. Men alle forsøkene på å innføre demokrati med amerikanske intervensjoner har gjort folk i regionen skeptiske til ordet. Og det er vanskelig for USA å skjønne at et reelt demokrati betyr folkevalgte som er skeptiske til USA.

Supplerer Hourani

Gyldendal har tidligere gitt ut «De arabiske folks historie», skrevet av den libanesiskfødte Oxford-professoren Albert Hourani (1915-1993), ei bok som er blitt kalt «selve hovedverket om den arabiske verden».

- Jeg vil ikke repetere det Albert Hourani gjorde. Boka hans er en klassiker, og like aktuell i dag som da han skrev den. Jeg er en moderne historiker, og ville skrive en moderne bok, om arabernes moderne historie. Mens han gikk helt tilbake til 600-tallet, har jeg valgt å begynne ved det ottomanske erobringen, som jeg mener er et naturlig startpunkt for moderne arabisk historie. Hourani skrev sin bok med tanke på folk som har mye kunnskap fra før. Jeg skriver for et breiere publikum, og ønsker å vise historien gjennom øynene til de som opplevde den, gjennom fem århundrer. Min bok er et supplement, ikke en konkurrent til hans arbeid.