Intervensjon
- Opprøret i Libya fortsetter og mye tyder på at opprørerne før eller siden vil kaste Gaddafi-regimet. De som trodde det var mulig å reformere systemet, inkludert islamistene, satset lenge på Gaddafis sønn, Saif al-Islam. Men etter at han holdt sin tale til støtte for regimet, var det klart for de fleste at Libya ikke har noen framtid med Gaddafi-familien ved makta. Selv Gaddafis egen klan, som utgjør rundt ti prosent av befolkningen, er splittet. I de østlige delene av landet er man allerede i gang med å bygge nye politiske institusjoner.
- Det er USAs fallende autoritet i Midtøsten som ansporer de arabiske oppstandene. Tidligere var de vestlig orienterte arabiske regimene trygge under USAs militære og politiske paraply. Regimene spilte på islamistfrykten, et trusselbilde som ga gjenlyd i Vesten og gjerne førte til fornyet støtte til de autoritære regimene. Men regimenes avhengighet av amerikanerne, kombinert med USAs svekkede innflytelse, ikke minst som følge av fiaskoen i Irak, har bidratt til å underminere dem og oppildne det folkelige opprøret. Folkelig støtte til arabiske ledere er først og fremst betinget av «arabisk legitimitet», noe som er uforenlig med denne typen klientforhold til USA.
- I denne situasjonen går folk på den norske høyrefløyen ivrig inn for amerikansk militær aksjon i Libya. Jan Arild Snoen foreslår på Minervas nettsider at USA skal «bombe Gaddafi». Han mener FN er helt irrelevant og at det i stedet er USA som må gripe inn militært. Høyresida og USA-lojalistene har åpenbart ikke trukket en eneste lærdom av Irak-krigen. USAs rett til å drepe og intervenere overalt på kloden, bejubles fortsatt. Men forslaget om å bombe Libya er reaksjonær skrivebordspolitikk av verste skuffe. En representant for de nye institusjonene i opprørsbyen Benghazi sa for eksempel til Klassekampen i går at ingen der er for en militær intervensjon. Han mente tvert imot at det ville tjene Gaddafi, fordi «folket vil snu seg og bekjempe utenlandske styrker. Det er slik vi er her, vi er imot enhver militær intervensjon. For de utenlandske styrkene, vil Libya raskt bli en hengemyr». Folkets frigjøring må fortsatt være deres eget verk.
