Hvordan oppstår makt innen bildekunst, scenekunst, litteratur og musikk? Hvordan virker sosiale, politiske, økonomiske og kunstneriske prosesser i samspill?

Dette har Norsk Kulturråd tatt initiativ til mer forskning om, og i midten av februar utlyste Forskningsrådet prosjektet «Kunst og makt». Fire millioner kroner og en tidsramme inntil tre år er satt av til prosjektet, som er et spleiselag mellom Kulturrådet, Fritt Ord og Forskningsrådet. Forskere fra ulike fagmiljøer i Norge blir utfordret til å skrive tverrfaglige prosjektsøknader.

Kjærkomment

- I utgangspunktet er dette et kjærkomment tiltak. Det forskes altfor lite på kunst, kunstpolitikk og kulturindustri i Norge. Men jeg blir litt svett når jeg leser utlysningsteksten, sier Tore Slaatta, professor på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Han mener det ligger en rekke problematiske føringer i utlysningen av prosjektet.

- Dette er en veldig ambisiøs utlysning. Prosjektet skal både være prosessorientert, verksorientert og tverrfaglig forankret mellom humaniora og samfunnsvitenskap. Man skal gjøre ny empirisk forskning, komme fram til ny kunnskap, bidra til ny teoriutvikling - alt innenfor rammen av to til tre år.

I tillegg skal forskingen - men dette er litt ullent formulert i utlysningen, ifølge Slaatta - kunne spille en rolle i forhold til utviklingen av framtidig, norsk kulturpolitikk.

Å skyte seg i foten

- Det ligger en ønsketenkning om hva forskning kan gjøre i dette. Og man kan jo være heldig å få til et godt forskingsprosjekt for disse midlene. Men man risikerer også å skyte seg selv i foten, sier Slaatta, som ikke har bestemt seg om han vil utarbeide en søknad til prosjektet.

Slaatta har viet mye av sin forskning til makt på medie- og kulturfeltet. Han er spesialist på Bourdieus teorier om symbolsk makt, og han ledet medieforskingen i Makt- og demokratiutredningen (1998-2003). Seinere har han forsket på litteratur og bokbransje og står i dag med ett bein i den samfunnsvitenskapelige og det andre i den humanistiske forskingstradisjonen.

Og det er kravet om tverrfaglighet Slaatta mener er det mest problematiske med utlysningen.

Moteriktig

- Tverrfaglighet har blitt et moteriktig og uavklart honnørord, som ikke er forankret i praksis. For det første er det organisatorisk krevende å samarbeide med folk fra andre institusjoner, fra andre forskingstradisjoner og med ulik arbeidshverdag. For det andre innebærer det faglig risiko.

- Hvordan da?

- Forskere som jobber med hver sine felt, opererer gjerne ikke med felles teori og metode. Og leter man etter de vitenskapelige teoriene som åpner for reell tverrfaglighet, blir lista kort veldig fort. Resultatet er ofte forskingsprosjekter som er svakt teoretisk fundert eller parallelløp forkledd som tverrfaglighet - publisert i form av sprikende antologier, sier Slaatta.

Han mener tverrfaglighet er et uhyre vagt begrep, til tross for at det har fått stor gjennomslag i forskingspolitikken.

Vurdert som svake

- Skal begrepet bety noe, trengs det sterk forankring i forskernes institusjoner og arbeidsmetoder. Det å bygge et tverrfaglig forskingsmiljø tar lang tid.

I forhold til «Kunst og makt»-prosjektet mener Slaatta det er et problem at det ikke finnes sterke forskingsmiljøer som allerede har etablert et samarbeid på feltet. Han trekker fram Høgskolen i Bø, BI i Oslo og Universitetet i Oslo som eksempler på institusjoner som kan tenkes å søke. Men skal man få til noe for fire millioner kroner, og produsere en troverdig søknad på halvannen måned, mener han det er nødvendig å bygge på eksisterende kunnskap og eksisterende strukturer.

- Tverrfaglighet koster og krever sterkere institusjonell støtte enn i dag, påpeker han.

Slaatta mener kulturforskingen i Norge faller mellom to stoler: norsk humaniora domineres av verksorientert forskning, mens samfunnsvitenskapene preges av rasjonell-aktør-tenkning. Etablerte institutt- og fakultetsgrenser er i tillegg overraskende vanskelige å krysse. Forsøk på å etablere tverrfaglige forskingsinitiativ møter mye administrativ motstand.

- Din kritikk retter seg altså like mye til forskingspolitikken på kulturfeltet som til «Kunst og makt»-prosjektet?

- Absolutt. «Kunst- og makt» er et lite steg i riktig retning, men det er heller ikke noe mer.