Idet Ahmed Fawad Ashraf landet på Gardermoen 5. februar 2010, tikket det inn en SMS på telefonen hans. Kort tid etterpå, begynte den å ringe. Nesten tre uker gikk før det roet seg. Da var søsteren hans, 26 år gamle Faiza Ashraf, funnet drept på et turområde på Solli i Asker.

Medietrykk

I et essay som publiseres i tidsskriftet Samtiden i morgen, retter NRK-journalist Ahmed Fawad Ashraf skarp kritikk mot flere navngitte journalister i TV 2, Dagbladet og VG for deres håndtering og dekning av kidnappingen og drapet på hans søster.

Ikke bare gjorde tabloidene en allerede grufull situasjon verre for familien ved daglig å forsøke å hente ut ny, privat informasjon og bilder av offeret. Ved ukritisk å spekulere i årsakene til Faizas forsvinning, bidro de også til å mistenkeliggjøre de pårørende, mener Ashraf, som befant seg i Pakistan på jobb for NRK da han fikk beskjed om at Faiza var forsvunnet. Som journalist, var Ashraf forberedt på at saken vekket medias interesse.

- Men jeg ble overrasket over hvor stort trykket var, og hvor lenge de holdt oppe presset mot familien. I flere uker etter at vi hadde latt være å gi noen annen respons enn at vi ønsket å være i fred, fortsatte de å ringe, sende mail og meldinger.

I Samtiden-artikkelen gjengir Ashraf en rekke av meldingene han fikk tilsendt fra journalister. 11. februar fikk han denne fra en av VG-journalistene som dekket saken, via advokat Harald Stabell: «Vårt hovedspm: FÅR VI TREFFE FAWAD? Kan familien gi nye bilder, noen uttalelser for å holde fokus oppe? (...)». Og så, den 18. februar: «(...) Spør du Fawad? Et nytt bilde av henne hadde flyttet saken».

For familien ble meldinger som dette oppfattet som et press fra journalistens om at de, mot sin vilje, måtte gi fra seg personlige opplysninger og bilder for at avisa skulle fortsette å skrive om etterforskningen, skriver Ashraf.

- Var du tydelig nok i beskjeden om at dere ikke ville snakke med noen?

- Om jeg sier fra første dag at vi ønsker å være i fred, og deretter ikke svarer på SMS i flere uker - om det ikke er svar godt nok ...

Spekulativt

- I essayet ditt kritiserer du også politiet for ikke alltid å ta familiens innspill på alvor. Var det ikke riktig av mediene å da ta den jobben?

- Det er forskjell på politi og presse. Politiet har som oppgave å etterforske bredt, og holde alle muligheter åpne. Det gikk fem dager før politiet tok oss på alvor. Selv om de i den perioden hadde få spor å gå etter, hadde de aldri uttalt at familien var mistenkt, at vi skulle inn til ekstra avhør eller liknende. Likevel serverte pressen spekulasjoner i om Faiza hadde forsvunnet på egen hånd for å slippe unna familiens kontroll, og i at familiemedlemmer kunne stå bak forsvinningen.

Ashraf reagerer på at det allerede før disse spekulasjonene ble trykket, lå framme faktaopplysninger som motsa dem.

- Hvis hun selv hadde planlagt å forsvinne, hvorfor tok hun ikke med seg passet? Hvorfor var det ingen bevegelser på bankkortet hennes? Hvorfor skulle hun iscenesette en kidnapping? Pressen kan godt stille spørsmål, men de kan ikke insinuere noe de ikke har belegg for.

Skyttergraven

- I essayet gjengir du meldinger og e-poster fra navngitte journalister. Har du noen etiske betenkeligheter ved det?

- Det er en nøye gjennomtenkt beslutning. Jeg mener det er viktig å ansvarliggjøre de som jobber på denne måten. De som siteres, er i teksten på grunnlag av hvordan de har dekket saken, og hvilke metoder de benyttet. Jeg kunne sitert kanskje 40 navn, men disse var de verste.

- Er det ikke strengt tatt redaktørenes ansvar å sørge for at journalistene dekker sakene på en forsvarlig måte?

- Med en gang det rettes kritikk mot journalistene, hopper de i skyttergraven, og så legger redaktørene seg over dem for å beskytte dem. Det er klart redaktørene har ansvar, men når de blir spurt, snakker de ofte bare om prinsipper. Jeg vil at journalistene skal snakke om de konkrete valgene de tar i sakene de dekker.

I sitt essay beskriver Ashraf hvordan personer han anser som nære kolleger, uttrykke sin bekymring for ham og familien mens de dekker saken, og tidvis fisker etter informasjon. Men fra det øyeblikket Faiza blir funnet, er det slutt på henvendelsene. «Sympatien var ikke ektefølt, den var et middel for å nå gjennom til meg», skriver han i Samtiden.

- Det er en ekstrem kynisme du beskriver?

- Tabloidjournalistene er blodhunder. Det er saken som rår. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være sånn.

Om kort tid kommer saken mot de to tiltalte opp i Oslo tingrett. Ashraf forteller at han har få illusjoner om hvordan pressen da kommer til å opptre.

- To personer står tiltalt for overlagt drap. Men i det som har blitt skrevet så langt, finnes det langt mer informasjon om henne enn om de to antatte drapsmennene, til tross for at de faktisk kunne gått til motangrep om de ble omtalt. Med dette forsøker jeg å gi pressen beskjed om at de ikke kan holde på slik de gjør. Det er på tide å la Faiza være i fred.