- Vi må få en breiere oppfatning av velferdsstaten enn vi har i dag. I dag handler det meste om at vi skal sikre folk materielle goder, og vi har helt glemt at å drive en velferdsstat, dreier seg om å gjøre folk autonome, sier Gunnar Skirbekk.

Filosofiprofessoren mener velferdsstaten er truet og tror diskusjonen om hva velferdsstaten faktisk er, er en av norske politikeres viktigste utfordringer i dag.

- Et sosialdemokratisk parti må takle grunnleggende, moderne vitenskapsteoretiske spørsmål. Men det gjør ikke Arbeiderpartiet i dag. Både i spørsmålet om hijab og i debatten om mastene i Hardanger viser de at de ikke har begrepsapparatet i orden. De mangler grunnleggende diskursiv rasjonalitet, sier Gunnar Skirbekk.

I går lanserte filosofiprofessoren boka «Norsk og moderne» på Res Publica. Boka, som er en undersøkelse av tilblivelsen av den norske moderniteten, kom til etter at han på sine mange utenlandsreiser ofte har blitt konfrontert med spørsmålet om det særegne skandinaviske og norske. Det som er blitt vanlig å kalle «den nordiske modellen», kjennetegnet av et godt utbygd velferdssystem kombinert med økonomisk effektivitet, blir ofte henvist til som et ideal i andre lands politiske debatter. Men velferdsstaten er ingen evig størrelse, og én av truslene den nå står overfor, er våre politikeres manglende evne til å håndtere de store debattene, mener Skirbekk.

Vitenskapskritikk

- For å ta Hardanger: Politikernes oppgave er å sikre at ekspertisen ikke er ensidig. De skal sørge for å innhente ekspertise fra ulikt hold, og deretter ta en avgjørelse som de selv må ta trøkken for. I stedet hyrer de inn et PR-firma som skal fronte avgjørelsen til én ekspertgruppe. Det er ingen tvil om at her er det noe vitenskapskritisk som må på plass, sier han.

Så hva er det egentlig som skjer? For å forstå det som skjer rundt oss, er vi nødt til å se lenger tilbake enn vår egen samtid, påpeker filosofen. Når man snakker om den norske modellen, er det ofte med tanke på velferdsstaten slik vi kjenner den fra etterkrigstida og framover. Dette er en misforståelse, mener Skirbekk, som i «Norsk og moderne» går tilbake til 1800-tallets embetsstat for å finne røttene til dagens velferdsstat.

- Den nordiske modellen er ikke en svevende størrelse. Den er forankret i en nordisk virkelighet, og dens vellykkethet er forankret i enkelte førpolitiske vilkår, sier Skirbekk.

En vanlig misforståelse er at den norske velferdsstaten ble gjort mulig i etterkrigstidens Arbeiderpartistat. Men vi må lenger tilbake enn som så, tror Skirbekk, som finner forklaringen til muliggjørelsen av den nordiske modellen i den lutherske embetsstaten som var dominert av sterke folkelige bevegelser. Denne kombinasjonen var det bare skandinaviske land som hadde, ifølge Skirbekk.

- Fra 1814, rådde embetsstanden alene. Det var unge, utdannede teologer og jurister. I et fattig land uten adel, rådde de så å si over himmel og jord.

Det spesielle med den norske embetsstanden, var at de var tjenestemenn samtidig som de var politikere, noe som i andre land ville vært uhørt.

Folkelige bevegelser

Men den særnorske moderniseringsprosessen ville ikke vært den samme om ikke Norge var preget av sterke folkelige bevegelser, som haugianerne, arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen. Disse sto for modernisering og dannelse nedenfra, i motsetning til det vitenskapsbaserte moderniseringsregimet som kom ovenfra.

- De folkelige bevegelsene var normativt skolerte. Folk skulle arbeide hardt, leve nøkternt, samtidig som de skulle delta i den offentlige samtalen. Slik lærte disse bevegelsene folk opp i politisk praksis, sier Skirbekk.

Men at både embetsstanden og de folkelige bevegelsene drev hard makt- og klassepolitikk, kan en likevel ikke trekke i tvil. Skirbekk er nøye med å understreke de klassemessige og sosiale spenningene.

- Til tross for dette, utviklet det seg en tillit både til personer, institusjoner og prosedyre.

- Hvordan kunne den tilliten vokse fram?

- For det første var embetsstanden ikke særlig rik, i hvert fall ikke i europeisk målestokk. Dessuten levde de forholdsvis nært folket, og så at mange av kravene ikke var helt urimelige.

Da parlamentarismen ble innført i 1884, gikk de folkelige bevegelsene inn i de politiske partiene Venstre, Høire og etter hvert Arbeiderpartiet. Det er disse partiene som skal rede grunnen videre for den norske modellen gjennom mellomkrigstida, og derfor kan ikke Arbeiderpartiet ta æren for den norske velferdsstaten helt alene, mener professoren.

- Den relativt egalitære politiske kulturen var allerede på plass før århundreskiftet. I mellomkrigstida kom lovverket på plass, og i tillegg til felles utdanning, startet man også arbeidet med økonomisk utjevning. Selv om det var langt mindre å fordele enn det vi har i dag, gjorde man det.

Autonome mennesker

Intensjonen med de ulike velferdsordningene som kom på plass, som for eksempel sykeforsikringen, var å gjøre menneskene autonome, som vil si å gi dem personlig frihet, ikke bare å fø dem og gi dem materielle goder. Dét er en vesentlig forskjell, understreker Skirbekk.

- Det var dette prinsippet vi gjorde oss ute av stand til å forstå på 1980-tallet, da alt ble snevret inn til et svært smalt frihetsbegrep som fikk oss til å tro at vi var frie så lenge vi kunne velge på markedet.

Derfor var det paradoksalt nok når vi trodde alt virkelig gikk bra, at det faktisk ikke gjorde det lenger. Og filosofen mener at om velferdsstaten skal bevares framover, har politikerne betydelige utfordringer.

Til dagens politikeres forsvar, må det sies at de har å gjøre med en politisk situasjon som er langt mer komplisert enn for et par hundre år siden. Tidligere holdt det å kunne et og annet om statistikk og brokonstruksjoner. Nå har utfordringene blitt mer kompliserte, og det gjør det vanskeligere å være på høyde med sin tid, mener Skirbekk.

- Men ting ble jo ikke gjort lettere av at AKP-(ml) ødela den diskursive rasjonaliteten på universitetene. Nå er jeg ikke blant dem som mener at det til en hver tid skal raljeres med hvem de støttet og når - ærlig talt blir deres betydning bare overdrevet av sånt - men de gjorde skade på debattklimaet fordi de ikke var opptatt av å overbevise andre, men kun å overtale dem. Fra det øyeblikket var ikke diskusjonen lenger et spørsmål om å finne ut om man har rett eller ei. AKP-erne var overbevist om at de hadde rett - og man må ha litt tvil for å diskutere. Det er et vilkår for å komme videre i diskusjonen.

- Du argumenterer for at røttene til den norske velferdsstaten ligger mye lenger tilbake enn mange har tenkt. Hvilke konsekvenser vil den innsikten ha for vårt multikulturelle samfunn?

- Vi er nødt til å vite hvor vi er, kjenne til historien. Gjør vi ikke det, faller vi utenfor. Og det gjelder ikke bare innvandrere, men også norske ungdommer. For å sikre det, er vi først og fremst avhengig av å ha et godt skolevesen som er felles for alle. Og vi må selv lære oss å stille krav til oss selv og andre. I dag bedriver vi en slags selv-idiotisering ved å stille minst mulig krav. Autonomien må gjenreises, sier han, og uttrykker en forsiktig optimisme for framtida:

- Pessimist er bare den som ikke deltar, sier han.