- Det er paradoksalt at konkurranseforslaget unngår å vise ett eneste interiør, mener sivilarkitekt Erik Fenstad Langdalen ved Institutt for Form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen.

Han mener det nye nasjonalmuseet «Forum Artis», som arkitektur, først og fremst vil framstå som ærbødig og hensynsfullt, og streve mer med å presentere seg i omgivelsene, enn å løse sitt egentlig oppdrag: å vise kunst på en bestemt måte.

- Juryen og Statsbygg har slått seg til ro med et bygg som oppfyller intetsigende forventninger om logistikk og «proporsjonalitet». Dermed står vi igjen med et tomt skall omkring et ukjent indre. Man kan kanskje ikke klandre arkitekten; resultatet er uansett uttrykk for en norsk unnfallenhet i å formulere adekvate ambisjoner. Innholdet overlates kuratorene, mens arkitektens spillerom begrenses til foajeen, sier Langdalen til Klassekampen.

Det var denne uka kulturminister Anniken Huitfeldt gjorde det klart at Forum Artis blir det nye nasjonalmuseet for kunst på Vestbanen i Oslo. Det er tegnet av det tyske arkitektkontoret Kleihues + Schuwerk, og de umiddelbare reaksjonene på avgjørelsen har variert mellom Norske arkitekters landsforbunds lettelse over at vinneren av arkitektkonkurransen faktisk fikk oppdraget, til menigmanns høylytte sukk over at det blir nok et stort og dyrt kassebygg i hovedstaden.

Arkitekturen udebattert

- Debatten er redusert til et spørsmål om eksteriøre kvaliteter, ikke ulikt hvordan man diskuterte monumentalbygg på 1800-tallet, mener Langdalen som også er partner i LY arkitekter og har vunnet blant annet konkurransen om Astrup-tunet i Jølster og var Steven Holls samarbeidspartner for Hamsunsenteret på Hamarøy.

- Det er symptomatisk for vår tid at diskusjonen om arkitektur handler om virkningen den har på byen, og ikke det primære - dens innhold, oppgave og oppdrag.

Stivnet modernisme

Professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og kunstanmelder i Klassekampen, Øivind Storm Bjerke, plasserer også ansvaret hos oppdragsgiverne i Kulturdepartementet, men mener Forum Artis ikke bare er et tomt skall. Storm Bjerke har ved flere anledninger problematisert hvilke ideologier og holdninger et bygg signaliserer gjennom dets form og utførelse. Han mener Forum Artis tilhører en type stivnet modernisme, som speiler en forutinntatt holdning til kunsten bygget skal huse.

- Programmet for arkitekturkonkurransen krevde utstillingsrom som skal «danne nøytrale, fleksible og varierte rammer for en utstillingsaktivitet som vil omfatte hele spekteret av visuell kunst». Arkitekturen skal ha et mest mulig anonymt og tilbakeholdent visuelt uttrykk. Men reell fleksibelt krever en konstruksjon som tillater at man kan rokere fritt på inndelinger i seksjoner og plassering av vegger og rom med ulike høyder. Dette blir ikke tatt eksplisitt opp i Forum Artis. Resultatet kan bli svært lite fleksibelt, sier Storm Bjerke.

MoMA som ideal

Museum of Moderen Art (MoMA) i New York, har vært et klart ideal for Nasjonalmuseet, hevder Storm Bjerke:

- MoMA var i sin tid et radikalt brudd med den klassiske kunst- og formidlingstradisjonen, men har i dag selv blitt konvensjon.

MoMA, som ble oppført i såkalt International Style, preget av enkle geometriske former og materialer som glass, metall og betong, har utstillingsrom strippet for tidligere tiders farger og ornamentikk. Målet var å sette kunstverket i sentrum. Dette utrykte modernismens formalistiske kunstsyn, der det å se kunst var vurdert som en rein estetisk opplevelse, løsrevet fra enhver sosialhistorisk eller etisk sammenheng.

- Den «hvite kuben» som utstillingsrom har seinere blitt oppfattet som «nøytral», men er en videreføring av formalismen, som for øvrig har stått svært sterkt i Norge, noe denne museumsprosessen er uttrykk for, sier Storm Bjerke.

Konflikten har styrt

Indre stridigheter har i tillegg fått prege utformingen av det nye museet, hevder Storm Bjerke.

- Den harde og lange konflikten rund den såkalte konsolideringen av museene for arkitektur, design, kunsthåndverk, eldre og nyere kunst, til et felles tverrfaglig organisert Nasjonalmuseum, endte jo med at de ulike fagavdelingen faktisk ble tilbakeført, og grensene mellom kunstartene bygd opp på nytt. I Forum Artis er disse grensene flyttet inn i selve bygningsstrukturen, der institusjonene blir lagt oppå hverandre. Det er et voldsomt hierarki som blir bygd inn i bygningskroppen, noe som vil skape utfordringer for utstillinger på tvers av grensene, for eksempel.

- Her gjenskapes strukturelt noe av det minst heldige med MoMA - der det er vanntette skott og samarbeidsproblemer mellom fagavdelingene.

«Bilde på vegg»

Storm Bjerke er urolig for at arkitekturen og den iboende organisasjonsstrukturen legger føringer på hvilken kunst bygget er tilpasset. For eksempel sier ikke kravspesifikasjonene noe om utfordringene som kan ligge i samtidas overskridende kunstneriske virksomheter av typen lydkunst, performance, installasjon og relasjonell kunst. De tar heller ikke hensyn til ny teknologi og visuell kunst, hvor Storm Bjerke mener teateret, kinoen, auditoriet, kafeen og verkstedhallen er vel så egnede som det tradisjonelle kunstrommet.

Relevans for vår tid

Erik Fenstad Langdalen minner om at MoMA i sin tid ble grunnlagt etter modell av Bauhaus i Dessau, og var basert på en full, organisk integrasjon av kunstartene.

- Slik var Nasjonalgalleriet et presist svar på kunsten i sin tid, mens MoMA til de grader ga sin tids kunstsyn et paradigmatisk arkitektonisk uttrykk på 1930-tallet. Tilsvarende må vårt Nasjonalmuseum ha som ambisjon å formgi en arkitektur av betydning og relevans for vår tid.

Vår tids museumsbygg

Internasjonalt har det i over en mannsalder pågått en debatt, der arkitekturen har satt spørsmål ved og utfordret museets funksjoner og mål. Velkjente uttrykk for dette finner man for eksempel i Frank O. Gehrys mange museumsbygg, som Guggenheim i Bilbao, og nå sist i Zaha Hadids MAXXI i Roma. Begge spektakulære bygg, som i seg selv er publikumsattraksjoner, ikke ulikt Operaen i Oslo. Et annet fellestrekk for Gehrys og Hadids bygg, er at de fordrer at kunsten må tilpasse seg.

- Siste desperate utvei er selvsagt å lage spektakulær arkitektur, sier Erik Fenstad Langdalen.

- Arkitektene drives mellom det spektakulære og det ordinære. Med det følger også en ansvarsfraskrivelse, i forhold til å formgi rom for kunst som kan måle krefter med kuratorenes hegemoni. I realiteten ble grunnlaget for Nasjonalmuseet definert i konkurransespesifikasjonene. Fraværet av en grunnleggende, faglig diskusjon i forkant har nok gitt framtidas kuratorer et vel sjenerøst spillerom, mener arkitekten.

Øivind Storm Bjerke hevder åpningen i Nasjonalmuseet ligger i en «glassboks», som er tegnet inn på taket.

- Glassboksen, og også en mulig skulpturpark på taket, åpner for lekenhet. Den problematiserer i tillegg bygget som utstillingsarena og er et element man finner i mange av de høyteknologiske museumsbyggene. Vi får håpe den ikke blir kuttet i prosjekteringsprosessen.