«Den såkalte virkelighets­hungeren - vendingen mot det selvbiografiske - er begynt å opptre som en geni-estetikk som gjør forfatteren uangripelig».

Dette skrev Bokmagasinets kritiker Susanne Christensen i en anmeldelse av Beate Grimsruds roman «En dåre fri» i Klassekampen lørdag. For et år etter at et samlet kritikerkorps hyllet første bind av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske «Min kamp», fikk Gaute Heivolls «Før jeg brenner ned», basert på virkelige hendelser og personer i hans barndomsbygd på Sørlandet, stående ovasjoner og ble Norges bestselger på bokmessa i Frankfurt. Også Grimsruds roman, som har åpenbare selvbiografiske trekk, ser ut til å bli stående som en av høstens sterkeste utgivelser. Hun har allerede fått flere strålende kritikker, og er nominert til årets Bragepris.

Anmelderen blir overgriper

- Det man har kalt performativ biografisme har vært en tendens i minst ti år, og hører til en lang tradisjon for selvfremstilling i litteraturen. Men i Norge fikk denne tendensen et enormt gjennombrudd med Knausgård, sier Christensen.

I sin anmeldelse av «En dåre fri», som handler om den schizofrene Eli, var hun opptatt av posisjonen en så virkelighetsnær tekst setter kritikeren i. For når kunstneren tilsynelatende framviser egne lidelser, kan vi da respondere analytisk, eller tvinges vi til å reagere følelsesmessig? Blir det forkastelig å lese romanen som annet enn et uangripelig dokument? Forfatteren lykkes i å skru hodet av resepsjonen, mener Klassekampens kritiker.

- Det blir nesten umulig å forholde seg til teksten som en formell størrelse. Om jeg sier at en syk persons beskrivelser av seg selv og sin egen sykdom er dårlig skrevet eller selvopptatt, gjør det meg nærmest til en overgriper, uttaler hun, og legger til at hun reagerer på de mange svært emosjonelle lesningene av «En dåre fri» som har vist seg i mottakelsen.

Romantisk framstilling

- Hva slags forfattertype er i ferd med å vokse fram?

- Vi er i ferd med å få et ­romantisk syn på forfatteren som et slags geni. Litteraturen blir noe som snakker til følelsene og til folket, og ikke noe man trenger å vite noe om teori for å mene noe om. Denne tendensen er også en form for populisme, som har sine gode og dårlige sider. Men nå har vi nylig hatt et oppgjør med avantgarden og 68-tenkningen, og jeg er redd for at vi nå ser en vending mot et følelsesmessig samfunn hvor vi ikke lenger er i stand til verken å analysere eller gjennomskue de egentlige strømningene. Vår evne og rett til å vite, blir skylt bort i en bølge av følelser. Et affektivt folk er selvfølgelig også et manipulerbart folk, og hvis affekt blir lov og all refleksjon avvises, så mangler vi snart bare Hitler.

- Men kan man ikke treffe noe universelt om man bare går dypt nok i det personlige og det private?

- Til en viss grad, kanskje. Men ikke når fokus blir flyttet over på forfatteren som en unik og kulørt personlighet som vi skal føle med fordi våre egne liv er tomme. Jeg tror nok at Grimsrud vil tale de sykes sak når hun forteller Elis historie, det nekter jeg ikke for. Men man kan velge å ta det litterære språket i bruk slik at man evner å være mer presis. «En dåre fri» beskriver en smertelig tilstand, men gir også en ganske romantisk og sammenhengende framstilling av hva en psykose er.

Vilje til makt

- Er det lettere å kritisere Grimsrud for bruken av private erfaringer fordi hun er kvinne?

- Nei, det mener jeg ikke. Men det er en argumentasjon jeg forventer, og som det for så vidt er verdt å være oppmerksom på.

- Hvorfor går så mange forfattere inn i den tendensen nå?

- Først vil jeg understreke at virkelighetslitteraturen går i minst to ulike retninger. Johan Jönsson og Das Beckwerk er eksempler på forfattere som også skriver eksplisitt ut fra det virkelige, men velger å gå i politiserende retninger hvor selvet framstår kontekstuelt, innflettet i verden. Men hvis det er oppmerksomhet og priser man er ute etter, er det private absolutt veien å gå. Den forfatteren som har fulgt med på mottakelsen av Knausgård og har den minste vilje til makt, vil forsøke å gå den samme gaten.

Sant, altså godt

Silje Stavrum, som er kritiker i Bergens Tidende - og en av de som ikke var overbegeistret for Grimsruds bok - deler Christensens skepsis til den emosjonelle mottakelsen av selvbiografiske bøker.

- Kritikerne ser ut til å ha en litt naiv sult etter virkelighet. Det gjør at de faller inn i en form for emosjonell argumentasjon, og gjerne bruker metaforer som «dette griper meg i hjertet». Grimsrud skriver om galskap, men ikke på noen ny måte. Likevel blir det beskrevet som «nyskapende». Det at det er sant, blir en del av kvalitetsvurderingen.

I anmeldelsen skriver ­Stavrum: «Dagbladet-kritiker Cathrine Krøger går i sin anmeldelse langt i å sammenstille romanen med levd liv, men mitt mandat er å vurdere teksten som litteratur».

- Jeg måtte se på teksten i seg selv, og utelukke eventuelle forbindelser til virkeligheten. Men jeg er uenig med Christensen i at kritikeren risikerer å stille seg som overgriper ved å kritisere en tekst. Det er jo tekst boka er gitt ut som, og da må den vurderes som det, sier hun.