- Om dette slippes løs, får vi et Stasi-samfunn. At man ikke skal kunne gjøre noe uten å risikere å bli publisert i en roman, er ingen tjent med.

Det sier Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. I vår skrev han boka «Knausgård-koden», som rettet et kritisk blikk mot Karl Ove Knausgårds gigantiske og bestselgende roman «Min kamp». Blant annet uttrykte Tjønneland en sterk skepsis til virkelighetsforankringen i Knausgårds bok. Men Knausgård er slett ikke alene om å skrive om sitt eget i liv. Denne høsten har flere av de mest omtalte romanene forankring i forfatterens levde liv. Det gjelder ikke minst Gaute Heivolls Brage­prisnominerte roman «Før jeg brenner ned», som i helga ble kritisert av Jon ­Michelet på kronikkplass i Klassekampen for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til personvernet.

Kamera på alle rom

Tjønneland er glad for at denne debatten endelig kommer.

- Det er jo dette som ligger i George Orwells roman «1984», at det er kamera på alle rom. Nå er det snudd om, og det Orwell advarte mot er blitt et ideal i «Big Brother» - uten at det er blitt ideologikritisert. Egentlig er det fantastisk. Man mimer et totalitært samfunn - i et av verdens frieste land.

- Hvorfor dette virkelighetssuget i litteraturen, som Frobenius snakker om i gårsdagens Klassekampen?

- Det gir jo en annen effekt, og ryster på en annen måte. Knausgård flørter med kriminelle handlinger som pedofili, voldtekt og - mindre alvorlig - sykkeltyveri, for å få oppmerksomhet. Jeg mener vi er nødt til å akseptere den grunnleggende forskjellen på virkeligheten og litteraturen. Det er ikke det samme å beskrive et mord i en kriminalroman og å gjøre det, det skjønner alle.

Men dette ekstra momentet - at litteraturen må være basert på noe virkelig - risikerer å gi oss et angiversamfunn, mener Tjønneland, som trekker paralleller fra denne formen for litteratur til totalitære samfunn som nazismen og maoismen, hvor barn anga sine egne foreldre.

- Er det sånn vi vil ha det? undrer han.

Professoren vedgår imidlertid at realitysjangeren har vært i litteraturen lenge før det ble et fjernsynskonsept.

- Men den generelle tendensen til å utviske forholdet mellom fiksjon og fakta ser vi i alle medier, og vi er maktesløse når det gjelder å kritisere det. Det er ingen heldig tendens når litteraturen, som skulle representert et alternativ, benytter seg av de samme effektene. Derfor gleder det meg at det kommer en debatt nå, sier han.

Hegemonisk

- Det er veldig tydelig at selvfremstillingen har hegemoni i litteraturen. Det ser vi blant annet på hvilke bøker som blir nominert til Brageprisen for skjønnlitteratur, sier Line Baugstø.

Mens flere av høstens aktuelle forfattere har valgt å la seg inspirere av eget levd liv i skrivingen, er Baugstø en av dem som insisterer på at forfatterne med fordel kan løfte blikket. Selv ga hun denne høsten ut romanen «Regntid», som i tillegg til å være en kjærlighetshistorie, rommer en krass kritikk av vestlige bistandsarbeidere. Baugstø understreker at hun ikke har lest Heivolls bok, og kun uttaler seg på generelt grunnlag.

- Selvframstilling kan være svært god litteratur. Jeg er en ivrig leser av for eksempel Knausgård, og gleder meg til den siste boka kommer. Men om denne formen tar for stor plass og blikket stadig skal vendes mer innover mot deg selv, ditt eget liv og det som faktisk har skjedd i virkeligheten, blir rommet litt lite. I lengden blir det trangt og blodfattig, rett og slett. Litteraturen trenger større arm­slag.

- Hvor kan en hente det?

- Blant annet fra det som skjer i verdens politiske virkelighet. En jeg gleder meg til å lese, er ­Johan Harstads «Osv», som jo også er Bragenominert. Han har satt seg grundig inn i og skrevet om en rekke kriger. Det er ikke noen lettvint måte å gjøre det på, og jeg synes ikke den typen litteratur skal avspises med å være gammel, møllspist eller 1970-talls. Litteraturen i dag trenger den slags store temaer. - Gjør virkelighets­kravet at vi går glipp av de store samfunnsengasjerte forfatterne, som Bjørneboe?

- Dette er jo et ønske journalister har: å få en ny Bjørneboe, en som både tar opp viktige samfunnsspørsmål og skaper skandale. Bjørneboe tilhørte sin tid. Men det å skrive er en personlig ting, og alle forfattere må skrive om det som er viktig for dem.

Alltid mer innover

Baugstø jobber for tiden med et essay om akkurat dette temaet, og mener at vi de to siste tiårene har gått stadig mer innover i oss selv.

- Geir Gulliksen spådde at virkeligheten skulle komme inn i skjønnlitteraturen. Det fikk han rett i. Men den politiske virkeligheten er også virkelighet. Derfor synes jeg det er veldig rart at vi hele tiden gjør rommet så trangt.

I lørdagens kronikk advarte Michelet mot å ta for lett på personvernet som forfatter. Og Baugstø er enig i at forfatterne har et ansvar ut over det kunstneriske.

- Nikolaj Frobenius uttalte i går at vi skal være forsiktig med å gi litteraturen stengsler. Det er jeg enig i. Men vi har også et ansvar for andre mennesker, og det skal vi ikke ta lett på. Det er ikke bare det kunstneriske verket som teller, og kunsten kan ikke stå over alt, og være vår eneste etiske retningslinje.