Onsdag 3. november 2010
Et speil for virkeligheten
Vi kan ikke isolere skjønnlitteraturen i en virkelighetsfjern sone, mener Nikolaj Frobenius. Han reagerer på Jon Michelets utfall mot Gaute Heivoll Bragepris­nominerte roman.

- Vi trenger en annen måte å forholde oss til det samtidige på enn journalistikken.


Det sier forfatter Nikolaj Frobenius. Lørdag skrev Jon Michelet en kronikk i Klassekampen, hvor han stilte spørsmål ved bruken av virkelige personer i Gaute Heivoll kritikerroste og Brage-nominerte «Før jeg brenner ned». Problemet er ikke bruken av virkelighet i seg selv, men at han går inn i hodene til disse personene, mener Michelet. «Jeg mener at det er å trå over ei grense for hva litteraturen kan gjøre. I dagens medieverden er det spesielt viktig å være opptatt av slik grensesetting», skriver Michelet i kronikken, og konkluderer: «Vi bør ikke dikte om virkelige personer i vår egen samtid».


Isolasjon


Men et krav om at man skal unngå å skrive om levende personer er helt umulig å etter­følge, mener Frobenius.


- Da stenger man døren til virkeligheten, og isolerer skjønnlitteraturen i en virkelighetsfjern sone hvor man bare skriver om det som ikke er virkelig. Det har trengt seg inn et stort virkelighetsfokus i litteraturen. Det er mange forskjellige måter å løse det på, men å stenge døren helt ville vært begrensende både for litteraturen og samtida, uttaler han.


- Men når man bruker journalistiske metoder litterært, bør man ikke også underlegge seg journalistikkens etikk?


- «Bør» er et ord som kan forstås på mange måter. Kanskje bør man det, men jeg synes ikke vi skal ta bort noe av den friheten som er knyttet til kunstnerisk virksomhet. Det er noe av det viktigste ved kunstpraksisen, at selv det som kanskje er etisk forkastelig, ikke skal forbys. Man har lov til å bryte etiske regler og å gjøre ting man ikke burde. Noen ganger er det denne overskridelsen som gjør kunsten interessant.


- Det hjelper vel lite at det er litterært interessant for den som først har blitt gjort til ­objekt for en annen persons kunstneriske frihet?


- Det kan godt være jeg ville ha syntes det var veldig ubehagelig, for å si det sånn. Men vi skal ikke ha noe litteraturens politi eller PFU. Vi har frihet til å fornærme folk og å si det vi mener om både ­levende og døde personer, ­enten det er skjønnlitterært eller i offentligheten.


Anonymisering


I romanen «Teori og praksis» fra 2004, gikk Frobenius selv inn i sin nære fortid i beskrivelsene av oppveksten på Rykkinn. I arbeidet med den boka ble han konfrontert med mange av de samme etiske dilemmaene som også Heivoll har stått overfor.


- Det er mange måter å løse dette på. Jeg for min del valgte å anonymisere gjennom å bytte navn og karakteristikker på folk, slik at det kom tydelig fram at det ikke var dokumentasjon. Litteraturen er ikke virkelig, den er bare et speil, et simulakrum for virkelig­heten. Det må vi alltid huske når vi leser litteratur.


Stenger for lesningen


Mattis Øybø, som er redaktør for Heivoll på Tiden Norsk ­Forlag, mener at Michelet ikke bare leser Heivolls prosjekt feil - men at han ikke leser ham i det hele tatt.


- Michelet har åpenbart klare prinsipper for hva en forfatter bør og ikke bør gjøre. Problemet er at det stenger for en ordentlig lesning av romanen, og ikke minst: det stenger for hvordan romanen faktisk tar tak i de problemstillingene Michelet selv reiser, uttaler han.


- Ser du ikke at det kan være problematisk, som ­Michelet skriver, å dikte om mennesker i vår egen samtid?


- Det ser jeg, men i mine øyne handler alt om hvordan det gjøres. Ingen er tjent med at man skal sette absolutte grenser for hvem eller hva man kan og ikke kan skrive om. I tillegg mener jeg at Heivoll har utvist en forbilledlig varsomhet i denne saken. Han har satt seg grundig inn i stoffet, kjenner bygda godt. Han har alle forutsetninger for å fortelle historien om brannene i Finsland på en best mulig måte. Derfor har han også kunnet ta det store valget å leve seg inn i brannstifteren Dag - som for øvrig er et pseudonym - og hans mor og far. I tillegg demonstrerer han, gjennom å inkludere sin egen fortelling i ­romanen, en dyp empati med Dag, og åpner dermed rommet opp og gitt leseren tilgang til noe som til nå har vært lukket. Gjennom historien om Gaute blir Dag noe annet enn bare en brannstifter. Han blir et menneske. Det er dette Michelet ikke ser på grunn av sine prinsipper.


At Heivoll har brukt journalistiske metoder i arbeidet med romanen, betyr heller ikke nødvendigvis at han behøver å rette seg etter journalistikkens regler i skrivingen av den, mener Øybø.


- Dette er ingen fagbok ­eller sakprosafortelling. Gaute ­Heivoll er ikke journalist, han er forfatter. Men i dette tilfellet synes jeg han har utvist et skjønn som langt overgår mange journalisters.


Onsdag 1. april 2015
Den amerikanske kunstsamleren Sally Epstein (89) er «ytterst sjokkert» over Norges behandling av Munch-arven.
Tirsdag 31. mars 2015
Kjøper du Dagbladet i kiosken, må du ut med 25 kroner. Den samme avisa kan du nå få på mobilen til rundt én krone og femti øre.
Mandag 30. mars 2015
Flere frilansere ved landets teatre blir trukket i lønn for pensjoner de ikke får glede av. – Dypt urettferdig, sier skuespiller­forbundet.
Lørdag 28. mars 2015
Kulturministeren krever svar på hvordan Operaen skal dekke inn et underskudd på 42 millioner kroner, som skyldes økte pensjonsutgifter.
Fredag 27. mars 2015
Både medier og næringen selv ble denne uka hindret i å fortelle om en ny offentlig rapport om norske banker. TV 2 fikk omtale den først.
Torsdag 26. mars 2015
Magasinene Plot og Ukeavisen Ledelse sliter. Nå forsøker eier Magne Lerø å samle alt i én nettavis – og utløse millioner i pressestøtte.
Onsdag 25. mars 2015
I fjor strømmet vi film og serier for 1,6 milliarder kroner i Norge. Det er over dobbelt så mye som vi brukte på dvd-er.
Tirsdag 24. mars 2015
NRK må hjelpe lokalaviser med å få lesere på nettet. Det foreslås i NRK-rapporten som ble lagt fram i går.
Mandag 23. mars 2015
Ny gründerbedrift vil myke opp betalingsmurene for å få moderne avislesere til å dra fram kredittkortet.
Lørdag 21. mars 2015
Norge har gått fra rundt 200 til ti videobutikker på tre år. Når den siste stenger, mister vi et stort utvalg film og en viktig kulturinstitusjon, sier filmviter Marius Øfsti.
­

TV-guiden er levert av TimeFor.TV

TV-guide