- Bjørneboe-rollen er så absolutt en mulighet i dag, men en ny Bjørneboe står overfor langt flere utfordringer enn det originalen gjorde på 60-tallet, sier professor Thomas Hylland Eriksen. Onsdag lanserte Tore Rem bind to av sin Bjørneboe-biografi, og sa da at Bjørneboes posisjon på 60-tallet er utenkelig i dag som følge av «krav til spesialisering, kunnskap, ekspertise».

Tore Rem sa til Klassekampen onsdag at kulturradikalismens viktigste saker på lang vei er vunnet, og dette stiller Hylland Eriksen seg bak.

Mjuke maktfigurer

- Bare se på hvordan Aftenposten har endret seg i en pluralistisk retning. Resultatet er at det ikke er lett å provosere lenger. Å forsvare fanger er ikke lenger opprørsk. Dessuten har makten blitt så forståelsesfull. Jeg husker fra min ungdom kampen mot Alta-utbyggingen og hvordan makten da var kledd i dress og slips, og snakket i De-form. En streng og maskulin autoritet. Det samme kan man ikke si om Stoltenberg eller Obama i dag.

- Men har ikke al-Kubaisi et poeng når han sier at vi i dag må stå opp for minoritetene her hjemme, som han mener befinner seg på 60-tallet?

- Jo, men det er ikke akkurat noen mangel på stemmer som forsøker å omvende muslimer som ennå ikke er filtrert gjennom kulturradikalismens syrebad. Det snakkes mindre om folk som er ekskludert fra samfunnet av andre grunner enn konservativ religion. Da tenker jeg på de 700.000 som står utenfor arbeidslivet i et land der den offisielle arbeidsledigheten er på et par prosent. Slike ekskluderinger er også verdt å se på i et samfunn med store krav til vellykkethet, sier professoren som i 2006 tok til orde for en kosmopolitisk kulturradikalisme, sier Hylland Eriksen.

- Det er ingen lett løsning, men fellesnevneren er respekt og menneskeverd. Det handler om både rettigheter og plikter, for det er mye vi ikke ønsker å gi avkall på. Få er lystne på å ta kamper som allerede er vunnet om igjen. Men vi må nok akseptere en permanent tilstand av relativt grunnleggende uenighet. Og i motsetning til Walid al-Kubaisi er jeg usikker på hvor Bjørneboe ville stilt seg i en del av disse sakene. Han var jo en mystiker som blant annet polemiserte mot kulturimperialisme og for personens autonomi.

Hagtvet som eksempel

Hylland Eriksen beskriver Bjørneboe som en som sprengte lydmurene, og alltid var velformulert. Om enn ikke alltid like gjennomtenkt.

- Men jeg tror ikke det er blitt slik at det er graden av kunnskap som avgjør om du blir hørt eller ei. På godt og vondt er det i stedet blitt slik at det å snakke fra egen erfaring gir en egen autoritet. Vi har fått en populisme som ikke står i veien for en ny Bjørneboe, men problemet i dag er at det er langt trangere om plassen. Muligheten for å breie seg var langt større den gang.

Hylland Eriksen er likevel enig i Rems poeng om at spesialiseringen står litt i veien for å innta en slik rolle:

- Spesialister vegrer seg for å gå ut over sitt felt. For da blir man avskrevet som dilettant, og det er man livredd for i akademia.

- Burde vi vært åpnere overfor akademikere som snakker om ting utenfor fagfeltet sitt?

- Intellektuelle utenfor akademia står i hvert fall friere. Og vi er så få her i landet at det burde være mer legitimt å iføre seg flere hatter, sier Hylland Eriksen og trekker fram Bernt Hagtvet som et aktuelt eksempel.

- Hagtvet ville ikke diskutere med Myrdal, og det kan man mene mye om. Men utspillet var først og fremst et uttrykk for at Hagtvet har et sterkt moralsk engasjement. I så måte minnet Hagtvets posisjon om rettssosiologen Thomas Mathiesen, som for mange av oss var et ideal noen tiår tilbake med sin kamp mot overvåkningssamfunnet, en kamp preget av både kunnskap og forargelse.

- Men hva med personer fra kulturfeltet? Kan slike spille en politisk-ideologisk rolle i dag?

- Ja, rollen er åpenbart mulig å innta. Men i dag er det vanskeligere å holde oppmerksomheten fanget mer enn fem sekunder, i tillegg til at det er vanskeligere i dag å vite hvem som er svake og hvem som er sterke. Walid al-Kubaisi snakker om viktigheten av å kjempe mot islamistene, og han har et poeng, men det er delte meninger om hvor mektige de er, sammenliknet med for eksempel Israel og sekularismen i Vesten. Richard Dawkins har for eksempel tatt til orde for å forby religiøs oppdragelse. Et Bjørneboe-spørsmål for vår tid vil i så måte være hvor langt kan man gå i illiberal retning for å oppnå liberale mål.