- Det er prisverdig at Jens Bjørneboe tok den rollen han gjorde på 60-tallet. Men til de som etterlyser en liknende figur i dagens offentlige debatt, er det bare å si at det er en rolle som ikke er tilgjengelig i dag, sier Tore Rem.

I dag lanserer han «Født til frihet», det andre og siste bindet av biografien om Jens Bjørneboe.

- Selv om det er flere i dag som etterspør engasjerte tenkere, så er det vanskelig å se hvordan en forfatter i vår samtid kan hente den autoriteten som behøves for å fylle en slik rolle. Ser man på hvem Bjørneboe faktisk var og hvilken posisjon han hadde, og sammenlikner det med dagens krav til spesialisering, kunnskap og ekspertise, så ser man at det ikke er ønskelig å gjenoppvekke «Bjørneboe-rollen», sier Rem.

Vilkårlig engasjement

Det er et år siden Tore Rem lanserte «Sin egen herre», det første bindet i Bjørneboe-biografien - ei bok der det ble brukt mest plass på en analyse av det antroposofiske miljøet Bjørneboe var en del av på 40- og 50-tallet.

I bind to følges forfatteren fram til han 9. mai 1976 tar sitt liv, men boka begynner da han i 1959, som ingen forfattere før eller etter, går inn i sin tid og blir det kommende tiårets store offentlige debattant.

- Det fantes et rom som var mulig å innta, begynner Rem med å si.

- Det var et samfunn preget av respekt for autoriteter, pressen var servil og det fantes svært få venstreintellektuelle. Men vel så mye handlet det om til dels vilkårlige hendelser, som at Bjørneboe måtte «begynne på ny» etter sitt brudd med antroposofene og den etterfølgende perioden med turbulens i Europa. Enda mer vilkårlig var det at han måtte sone en promilledom, noe som gjorde at han fikk øynene opp for et fengsels- og rettsvesen han mente krenket enkeltindividet. Dette banet vei for hans kampanjepregede engasjement, sier Rem.

Dermed blir det slik at den gamle antroposofen og riksmålsmannen etter hvert framstår som en eksemplarisk venstreradikaler, selveste kulturradikaleren fra 60-tallet.

- Du skriver at på denne tida kunne selv et kremt fremstå som et brøl, og at Bjørneboe like godt begynte med et brøl. Var det på den måten han legitimerte sin posisjon?

- Han var god retorisk og klarte å sette ting i bevegelse. Han hadde evne til å sette seg inn i sakene og formulere seg, det så man i fengselsdebatten. Men det viktigste var kanskje hans evne til identifikasjon. Og selv om den sikkert var motivert av at han blant de innsatte kjente igjen outsideren han selv hadde vært eller fremdeles opplevde seg som, så handlet det også om en grunnleggende medmenneskelighet.

- Men samtidig er det neppe tvil om at den mer intuitive tilnærmingen begrenset ham. Vi bør beundre hans intellektuelle nysgjerrighet, men tidvis var hans engasjement vilkårlig og resultatet ble også at han noen ganger trådte feil, sier Rem og trekker fram hans forsvar av DDR og Sovjet på 60-tallet som synspunkter som nok ikke står seg i dag.

Intuitiv holdning

I boka beskriver Rem hvordan motstanden mot Bjørneboe kommer fra flere kanter på slutten av 60-tallet. Da fikk både akademia, den radikaliserte venstresida og høyresiden problemer med budskapet hans.

- Det handlet både om hans borgerlighet, metafysikk og hang til å tenke i essensialistiske baner. I tidsskriftet Orientering begynte han å få kritikk for å tilhøre den noe for liberale og udisiplinerte «rødvin- og osteeliten på Theatercaféen». Dessuten var det mange som var skeptiske til hans mer autodidakte tilnærming til en rekke spørsmål. Men det siste er jo noe som preger ham hele livet; han har en intuitiv tilnærming og prøver stadig ut nye standpunkter og ståsteder, før han går videre.

For Tore Rem mener at arbeidet med boka har vist ham at Bjørneboe ikke kan tolkes entydig.

- Det betyr at alle som insisterer på eierskap til hans tankegods vil få problemer.

- Men i ettertid har det vært vanlig å knytte ham til 60-tallets kulturradikalisme. Er ikke en gang det treffende?

- Han hadde nok ikke selv den oppfattelsen. Fra gammelt av var jo kulturradikalerne hans fiender. Men at han ble venn med de gamle kulturradikalerne Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Helge Krog, gjør nok at han fort plasseres der. Samtidig som «Uten en tråd» og hans helomvending mot naturalismen gjør det samme. Men ser man nøye etter, så ser man at det er også er mye som ikke passer.

Intet sekstiåtter-oppgjør

I boka har Tore Rem et eget kapittel kalt «Kulturradikaleren», og der mener Rem at Bjørneboe skilte seg fra kulturradikalerne med sin manglende tro på menneskelig framgang. Det var i like stor grad kjetterne som de svake han anerkjente og kjempet for, og han fikk et stadig mørkere syn på mennesket, ifølge Rem.

- Flere av anmelderne har kalt «Født til frihet» for myteknusing. Betyr det samtidig at ideen om kulturradikalismen også bør legges død? Har kulturradikalismen noen relevans i dag?

- Et enkelt myteknusingsprosjekt er uinteressant for meg. Ting blir mer komplisert når man historiserer Bjørneboe, men det er absolutt viktige ting jeg vil forsvare. Men kampen for seksuell og individuell frigjøring er ferdigkjempet og vunnet, så for meg er det vanskelig å se hva som skulle stå igjen. Kanskje vi alle er kulturradikalere i dag?

- Og i et så individorientert samfunn som vårt, er det vanskelig å se det revolusjonære i et individorientert program. Det eneste som gjenstår fra det opprinnelige programmet må i så fall være noe i retning av rasjonalisme og religionskritikk, men i dagens samfunn ser jeg ikke noen annen mulighet enn at vi må ta religion på alvor.

- I boka har du en liten ironisk kommentar om 68’ernes makt, og Eivind Tjønneland i Dagbladet er klar på at denne biografien er ditt oppgjør med din foreldregenerasjons makt…?

- Det er det vanskelig å kjenne seg igjen i, men dette er kanskje psykoanalyse. Mine foreldre var aldri sekstiåttere, ei heller mine lærere. Det kan ha sammenheng med at jeg var i utlandet og studerte da den store 68’er-debatten gikk her hjemme, men helt ærlig så har jeg aldri følt deres nærvær som beklemmende.

- Men du og den generasjonen akademikere du tilhører, de som er født rundt 1970, settes ofte opp mot 68’ernes posisjon. Og dere formulerer dere på en helt annen måte enn 68’erne og har en langt mer kunnskapsorientert og holdning til den offentlige debatt enn det Bjørneboe hadde. Skjønner du derfor at spørsmålet om 68-er-oppgjør kommer opp?

- Det er ingen tvil om at jeg tilhører en annen generasjon. Og jeg skriver fra et nytt ståsted. Men jeg har vanskelig for å se at det er et ideologisk prosjekt. Vi bør for øvrig kjempe for en nødvendig autonomi for å delta i det offentlige ordskiftet, men alltid med den innsikt at fullstendig autonomi er en umulighet. På meg virker ropene etter den frie pennemannen noe utopisk.

- Så Bjørneboe har ingen direkte overføring til dagens offentlige ordskifte?

- Engasjementet hans må vi lære av. Og jeg vil slett ikke underslå Bjørneboes posisjon i sin tid. Jeg tror faktisk at min biografi viser at det vil være umulig å ikke ta ham på alvor. I alle fall vil det være vanskelig å underslå hans historiske betydning.