- En LP-plate bør starte med en bra låt. Deretter må man forsøke å lage et kompositorisk hele.

Det sier Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness om hvordan de har satt sammen antologien «Verden finnes ikke på kartet». Boka, som allerede har rukket å få glitrende anmeldelser - blant annet i Klassekampens bokmagasin, gir plass til 34 poeter fra 25 land verden over.

Form og innhold

De to anslår å ha lest minst ti ganger så mange forfatterskap som de som er presentert i antologien. Hvordan denne oppdagelsesferden i verdenslitteraturen vil påvirke forfatterne i deres egen skriving framover, er likevel for tidlig å si, mener Wærness.

- Man kan ikke bestemme seg på forhånd hva man vil skrive. Men dette lesearbeidet har selvfølgelig hatt enorme konsekvenser. Ikke minst har jeg fått øye på hvordan poesien alltid bruker den sosiale konteksten den skapes i, hvordan den håndterer halvt usagte størrelser som regjerer samfunnet poeten lever i. I Norge har vi nok vært litt redd for å ta tak i dette. I norsk samtidspoesi er det ofte en idé om form som setter dagsorden. Det er den som får dominere måten man går inn i språket på.

Carmona-Alvarez, som er født i Chile, sier at han på grunn av sitt ståsted som tokulturell nok har følt seg litt friere i forhold til de norske konvensjonene.

- Men dikt står ikke alene og klinger, de påvirkes av den offentligheten vi virker i, sier han.

- Samtidig har vi oppdaget at en svensk OEI-forfatter kan ha den samme grunnholdningen til poesien som en tuareg. Det viser det universelle i poesien: Folk kan skrive dikt uten å ha lest noe som helst. Det er til poesien vi vender oss når vi er på emosjonelt farlige steder.

Verden og bildet

«Det ligger i et verdensbildes natur at det forveksles med verden», skriver forfatterne i forordet til antologien. Og de innrømmer vanskelighetene med å ta av seg de norske lesebrillene.

- Uansett hvor mange briller vi tar av oss, er det alltid noen igjen, sier de.

- Når dere har lest så mange forfattere med så ulike ståsteder, må dere jo også ha møtt noen tekster dere ikke hadde alle forutsetninger for å forstå?

- Ja, det var jo den første åpenbaringen da vi begynte. Å møte vanskelige poeter er som å kjenne på teksturen på et klesplagg: når du kjenner på stoffet skjønner du at det er bra - men vet likevel ikke hva det er. Det var da vi skjønte at vi måtte lese oss opp på en hel del: geografi, politikk, historie og biografier. Det var først da vi innlemmet dette i metodikken at poesien åpenbarte seg som poesi og ikke bare som vitnesbyrd om en bestemt epoke på et bestemt sted.

I disse møtene ble også forfatterne konfrontert med egne fordommer: Etter å ha lest Penguins samling afrikansk poesi fra det 20. århundre, forteller de at de satt igjen med en oppfatning om at afrikanerne ikke kan skrive. Dét var fordi de i lesningen hadde gjort den afrikanske poesien til et nasjonalt identitetsobjekt, og gått ut i fra at antologiens vinkling var en nøytral bakgrunn og ikke «en ideologisk farget paratekst», som de formulerer det.

- Som leser kommer en selv med føringer en ikke ser i øyeblikket. Når vi tok våre norske seinmodernistiske oppfatninger inn i Afrika, gjorde vi tekstene til dårlige dikt av mennesker uten ansikt. Det var vanskelig å innrømme det for oss selv, men det var forløsende å gå gjennom skammen. For om man aldri har sett det bildet av seg selv, er det enda vanskeligere å legge det fra seg, sier de.

«Bra» og «dårlig»

- Hva har dere lært om norsk poesi gjennom dette arbeidet?

- I Norge er vi vant til at alt diskuteres ut fra om det er «bra» eller «dårlig». Kritikerne spør jevnlig hvorfor poesien i så liten grad blir lest, og jeg tror svaret ligger i at visse poesikretser blir mer og mer tekniske, og skriver ting som for mange oppleves som fremmed, sier Carmona-Alvarez.

Han fortsetter:

- Samtidig er det få ganger i historien poesien har vært så levende og så mye brukt som nå. Men den brukes på et annet sted - i musikken og sangtekstene - og ikke i bøkene. Poesien lever egentlig et helsikes festlig liv, men det er ved siden av den litterære poesien.

Vi i Norge har altfor lenge levd i troen på at historien er et løp vi leder, mener de to.

- Vi har iPod og oljepenger, og tenker at bare «de andre» kommer opp på vårt økonomiske nivå, vil også poesien deres følge etter. Denne tanken om at historien er en rettlinjet utvikling, er en konstituerende energi i moderniteten. Men slik er det jo ikke.

Skummer fløten

- Mange av oss forfattere lever i perioder av stipender, og jobber med eget forfatterskap. Jeg synes det er viktig å gjøre ting som er litt mer uselviske, som ikke bare dreier seg om meg. Den jobben vi gjør i arbeidet med antologier og tidsskrifter, eller skolebesøk for den del, er ofte usynlig - selv om det er en veldig sentral del av forfattervirket, sier Carmona-Alvarez.

Wærness er enig.

- Bøker er bare fløten som er skummet av alt det andre vi gjør. Om en aldri gjør noe annet enn å skrive egne bøker, blir en fort næringsfattig. Den utadrettede virksomheten er nødvendig om en ikke skal snø inne i et estetisk idealrom. Ikke minst er det god medisin mot forestillingen om at den norske litterære offentligheten er målestokk for alt. Og det er egentlig en banal innsikt, for det burde jo være åpenbart at denne røysa ikke er verdens navle. Denne boka har bare begynt å så vidt skrape i en overflate som er enormt stor.