Regionalisme
- Bergens Tidende, godt sekundert av professor i sammenliknende politikk, Frank Aarebrot, har lenge ment at striden om Hardanger-mastene er en del av et større distriktsopprør, eller kanskje heller et vestlandsopprør mot makteliten i Oslo. I siste nummer av Dag og Tid utfordres dette synet av forsker ved Høgskolen i Sogn, Eli Bjørhusdal, som trekker på smilebåndet av Bergens Tidendes hyllest av distriktsoppgjøret. «Den som les Bergens Tidende, veit at den politiske leiinga der ikkje er distriktsvennleg. Dei er ikkje opptekne av distrikta i distriktet sitt. Eg trur heller at vi kan snakke om ei form for regionalisme», sier Bjørhusdal. Hun får følge av historieprofessor Øystein Rian, som avviser at saken handler om motsetningen mellom hovedstaden og provinsen, men at noen vil gjøre den til en byggestein i en vestlandsregionalisme.
- Kommentator Sjur Holsen i Bergens Tidende bekrefter dette inntrykket i det han stiller seg uforstående til norske velgeres bekymring for folkestyre og selvråderett når temaet er EU. Han etterlyser i stedet et større engasjement «når trusselen mot folkestyret kommer fra den sentraliserte og sentraliserende enhetsstaten Norge». Holsen holder i stedet fram andre europeiske land, «der den politiske avstanden til hovedstaden er større enn avstanden til Brussel». I motsetning til nordmenn, har skotter, walisere, katalanere og norditalienere for lengst lært å bruke EU i kampen mot sentralmakten i London, Madrid og Roma.
- Holsen ser nasjonalstaten Norge, der avstanden mellom periferi og sentrum ikke oppleves som like stor som i enkelte andre land, som et politisk problem. I stedet bør vestlendinger og nordlendinger tenke som katalanske og skotske separatister og kreve at oljeutvinning i Lofoten og kraftlinjeutbygging i Hardanger skal avgjøres lokalt. Denne regionalismen, som ser EU som en venn, og storting og regjering som fiende, står i direkte motsetning til den norske demokratiske tradisjonen, der opprørsbevegelser og motkulturen har fått innflytelse, ikke gjennom separatisme, men ved aktiv og brei mobilisering for demokratisk innflytelse over den nasjonale politikken.
