- Det er ingen tvil om at dette er et av verdens verste land å være kvinne i. Det ser man hver dag og er svært beklagelig. Men at den norske militære krigføringen i Afghanistan bedrer situasjonen til afghanske kvinner, er ikke en riktig framstilling, sier journalist Anders Sømme Hammer.

Siden 2007 har han oppholdt seg i landet og skrevet om krigen for en rekke norske aviser.

Vil framstilles som gode

I tidsskriftet Samtiden som lanseres i dag, trykkes artikkelen «Kvinner vi kan gråte for». Der beskriver Hammer Forsvarets informasjonsstrategi for å legitimere krigen, men også den norske krigføringen slik han ser den på nært hold.

Selv om det norske forsvarets ansvar for sikkerheten i Faryab i Nord-Afghanistan, på vegne av Natos internasjonale sikkerhetsstyrke Isaf, nå i stor grad handler om å jage og drepe opprørere, så vil Forsvaret helst formidle historier om vår godhet hjem til Norge, skriver Hammer.

I september 2009 besøkte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen et fengsel i Maimana, der de 18 kvinnelige innsatte var dømt for absurde ting, som for eksempel å ha blitt voldtatt. «Et ledd i Forsvarets informasjonsstrategi der kvinnene hadde hovedrollene og skulle illustrere Norges godhet,» skriver Hammer i artikkelen.

Skjeve framstillinger

- Besøket i fengselet er en typisk mulighet man får som norsk journalist i Afghanistan. Poenget er at slike besøk må suppleres med andre historier. Hvis det ikke skjer, så blir framstillingene skjeve og noen ganger farlige, sier Hammer.

For eksempel kan framstillingene i norsk presse av de fengslede kvinnenes intime detaljer om voldtekt, utroskap, tvangsekteskap, drap og familiefeider, være ganske farlig.

- Det er jo ikke slik at den informasjonen kun forblir i Norge. I dag er dette tilgjengelig overalt og kan således skade kvinnene, alle gode intensjonene fra Forsvaret og norsk presse til tross.

I artikkelen viser Hammer også til nyheten fra i vinter om at CIA mener at sterke historier fra kvinner i Afghanistan kan gjøre europeere mer positive til Nato-operasjonen i landet.

- Man får et sterkere og sterkere behov for å finne noe som kan forsvare krigen.

- Og det er da du mener at argumentet om kvinnefrigjøring ikke stemmer?

- Det er klart at noe av den internasjonale tilstedeværelsen kan være til hjelp for kvinner. Men i artikkelen skriver jeg om eksempelet med innføringen av den såkalte familieloven fra 2009, en lov som slår fast at kvinner ikke kan forlate hjemme uten tillatelse fra mannen og at mannen kan kreve å ligge med kona minst hver fjerde natt. Til tross for store internasjonale protester ble loven banket gjennom av Karzai, og viser således hvor fånyttes denne såkalte kampen mot kvinneundertrykking er. Den norske begrunnelsen for å være der stemmer dårlig med virkeligheten.

Litt verre dag for dag

For virkeligheten slik Hammer ser den, er at det er blitt vanskelig å se forskjell på amerikanske og norske soldater.

- Nå kjemper de sammen med samme våpen, strategi og teknikker.

- Men hvem er det de slåss mot? Hvem er opprørerne?

- Flertallet rekrutteres blant de fattige bøndene, mens et lite fåtall kommer fra utlandet. Det som er sikkert, er i hvert fall at de blir sterkere. Og at krigen nå handler om å jakte på og kjempe ned disse opprørerne, sier Hammer og legger til at man da er ganske langt unna utgangspunktet for hvorfor man gikk inn i Afghanistan i 2001

- Man har kommet inn i et spor det virker vanskelig å komme ut av.

- I artikkelen din skriver du om møtet med to kvinner som begge sier at krigen må stanses. Deler du den oppfatningen?

- Jeg er ikke politiker og må heldigvis ikke komme med konklusjoner. Men det blir nok ikke fred på dagen om soldatene trekkes ut. Samtidig har situasjonen blitt stadig verre så lenge jeg har vært her. Og man merker at lokalbefolkningen er svært trøtt av et internasjonalt nærvær som ikke har gjort ting bedre.

Takket nei til Taliban

Anders Sømme Hammer mener også at den norske journalistikken som kommer ut fra Afghanistan i litt for stor grad er styrt ut fra det norske forsvarets behov for å skape oppslutning om krigen.

- Uten at jeg på noen som helst måte skal forlange at journalister skal gjøre sånn eller sånn, så er det for lite rapportering fra felt og for få journalister som reiser rundt på egen hånd, sier Hammer og legger til at det uansett er vanskelig å jobbe der nede.

- Det er jo begrensninger på hva jeg kan gjøre.

- Men hva er det konkret du ikke får eller vil gjøre?

- Mye handler om daglig sikkerhet. Og så vil jeg for eksempel ikke følge Taliban på nært hold, selv om jeg er blitt invitert. Men tar man bort slike begrensninger, er det mye man kan får gjort. Mange møter med folk som gir nyansert bilder av situasjonen.

- Det er mye snakk om embedding, journalister hvis dekning er organisert av forsvaret. Hva tenker du om det?

- Det legger jo mange føringer. Men samtidig er den danske filmen «Armadillo» en ekstrem form for embedding og et eksempel på at god journalistikk kan komme ut av det.

- Det er flere norske tv-serier på gang fra Afghanistan og vi har nettopp fått ei bok om norske skarpskyttere der nede. Er det bidrag som utvider bildet vårt?

- Mer fokus er bra. Men jeg ville helst sett at det ble brukt mer krefter på å finne historiene fra felten og fra lokalbefolkningens ståsted, ikke presentere mer av det vi allerede får mye av i Norge. Her hjemme er det et veldig sterkt fokus på norske soldater i Afghanistan, sier Hammer som neste uke lanserer boka «Drømmekrigen».

- Der blir det mange møter med afghanske mennesker, mens en stor del av boka er viet til framstillingen og utføringen av den norske krigføringen. Ser man på strategien som ligger til grunn og hvordan midler fordeles mellom reine militære formål og sivil utvikling, så ser man at dette nå i all hovedsak er en kamp mot opprørerne.

- I artikkelen din representerer likevel kvinnene du møter et slags håp. Deres minner om et fritt liv på 60-tallet og nye liberale erfaringer i landflyktighet, gjør at de selv vil kjempe for retten til fritt liv og det å kunne jobbe?

- Det er de mange sterke kvinnene jeg har møtt som er mye av håpet. Kvinner som ser for seg en løsning der deres krav må imøtekommes av makthaverne.