- Jeg har alltid tenkt at det er vanskeligere å forklare det positive, altså anerkjennelsen, enn det negative, altså mangelen på den.

Han regnes som en av Europas aller fremste intellektuelle. Som etterfølger og kritiker av Jürgen Habermas, og den kanskje fremste nåværende representant for Frankfurterskolen, har Axel Honneth gjort seg bemerket med sin teori om anerkjennelse som det bærende prinsippet i sin politiske filosofi.

«Oss» og «dem»

Hvor sentralt anerkjennelsen står i menneskenes liv, blir spesielt slående når den mangler. Mens dette skrives, er Frankrikes president Nicolas Sarkozy i ferd med å sende flylaster med romfolk tilbake til landet hvor de har statsborgerskap - men pent lite annet - Romania. Dét har vakt oppsikt. Men enda mer oppsiktsvekkende er det at Sarkozy faktisk har støtte i flertallet av befolkningen for disse handlingene: mer enn 60 prosent av franskmennene deler oppfatningen om at romfolket ikke er integrerbare i Frankrike, og dermed bør sendes tilbake.

At dette kan skje, kan vi bedre forstå om vi ser på rasismens historie i Europa, mener Honneth.

- Det har alltid begynt med en inndeling mellom «oss» og «dem». Men for at «de» skal kunne få en status ikke bare som annenrangs mennesker, men som undermennesker, må de ydmykes med en rekke negative karakteristikker: de er tyver, kriminelle, alltid ute etter økonomisk vinning, og så videre. I Europa er for øvrig romfolket de eneste som per definisjon har vært utenfor hele tiden, som statsløse. De er selve inkarnasjonen på outsiderne i de europeiske samfunnet, og det gjør dem ekstra utsatt, sier han.

Interne fiender

Honneth sier han er svært overrasket over at EU ikke offisielt har tatt til motmæle mot Frankrikes opptreden i denne saken.

- Den gjentatte ydmykelsen de negative karakteristikkene står for, har redet grunnen for juridisk-politisk diskriminering. Situasjonen til romfolket i dag er ikke ulik den jødene opplevde på 1920-tallet: de oppfyller vårt behov for å ha en intern fiende som kan bekrefte vår egen overlegenhet.

Honneth understreker at romfolket foreløpig er skånet for den samme terroren som jødene måtte gjennomleve for noen tiår siden, men at det er de samme mekanismene som settes i sving idet en folkegruppe identifiseres på den måten romfolket er i dag.

- Når vi ser på romfolkets situasjon i dag, hvordan kan vi da si at anerkjennelse er mer grunnleggende enn rettigheter?

- Rettigheter er en form for anerkjennelse av individet. Men de kan ikke reduseres til det - og det er denne tendensen jeg reagerer på. Etter min oppfatning finnes det andre former for anerkjennelse som er like viktige.

Anerkjennelsesformer

Honneths anerkjennelsesteori, som han skriver om i hovedverket «Kamp om anerkjennelse», skiller mellom tre former for anerkjennelse: Den første, og kanskje mest grunnleggende, er anerkjennelsen vi får gjennom private relasjoner, som innen familien, i vennskap og kjærlighet. Den andre er den politisk-juridiske anerkjennelsen, som rettighetene er en viktig del av. Den tredje formen for anerkjennelse er den vi får gjennom deltakelse i det sivile samfunn, som i arbeidslivet.

- Det å ikke ha en jobb, gjør ikke bare at man lider av mangel på materielle goder. Man får også en følelse av at det ikke er bruk for en, at en ikke trengs, at en ikke makter å bidra til fellesskapet. Og barn som ikke får anerkjennelse gjennom omsorg og kjærlighet, blir preget av det for livet.

- Hva gjør oss i stand til anerkjennelse, Axel Honneth?

- Jeg tror at anerkjennelsen er en dyp menneskelig egenskap, som er gitt oss gjennom den tidlige sosialiseringen. Men denne elementære bevisstheten om å være i verden, er også en prosess. For etter hvert som vi vokser til, lærer vi oss også andre former for anerkjennelse. Da forstår vi at alle mennesker har sine egne livsformål, og at anerkjennelsen er en toveis bevegelse.

Føler seg ikke inkludert

I vår skrev Klassekampen om den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD), som nå har lange lister av personer som venter på å få sine saker behandlet. Noen må vente i opp til ti år. Samtidig vokser apparatet av rettigheter nedfelt i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dét er ingen ønskelig utvikling, mener Honneth.

- Vi risikerer å ende opp med en menneskerettighetskonvensjon som blir upraktiserbar og etter hvert mister sin politiske styrke. Om man med en «rettighet» mener at en person som ikke får det oppfylt kan gå til rettssystemet, er de nødt til å være få. At det skal være en menneskerettighet å få jobb, er for eksempel ufornuftig, fordi man ikke har noen å anklage når man ikke får det.

Men økningen i antallet henvendelser til menneskerettighetsdomstolen kan også tolkes som et tegn på at mange har følelsen av ikke i tilstrekkelig grad å være anerkjent eller respektert.

- Anerkjennelsen er ikke tydelig nok for folk. De føler seg ikke anerkjent. Det vises også gjennom medias synlighetskultur. Jeg tror etterspørselen etter å være i media bunner i en følelse av ikke å være inkludert.

Individualisering

Til sammen kan dette tolkes som en slags rettsliggjøring av det som egentlig er anerkjennelsens språk, mener Honneth. Så istedenfor å hente anerkjennelse i et gruppefellesskap eller i et personlig forhold, går vi til retten.

- Dette har vel også med individualiseringen å gjøre?

- Vel, jeg mener at den påståtte individualiseringen ikke er entydig. Det er for eksempel slående å se økningen i antallet tyske kvinner som melder seg inn i et sangkor. Men det er ingen tvil om at individualiseringen treffer oss på den måten at vi selv nå er ansvarlige for alt som skjer i livene våre. Vi lærer fort å definere oss selv som juridiske personer.

En av de viktigste innvendingene mot Honneths anerkjennelsesteori, er at den raskt kan misbrukes til å avvise de behovene for rettigheter som faktisk finnes. En annen er risikoen for at anerkjennelse kan bli brukt som et middel for sosial lydighet.

- Ja, jeg har blitt oppmerksom på det i den seinere tid. På 1950-tallet fikk kvinner anerkjennelse når de maktet å være gode koner og husmødre. Det var helt klart en ideologisk anerkjennelse, eller en anerkjennelse knyttet til tidsånden. Kvinner kom seg ut av den situasjonen ved å kreve tilgang til det offentlige rom. Derfor er det ekstremt viktig med sosiale bevegelser og foreninger som kan oppmuntre folk til å kjempe for stadig nye former for anerkjennelse - slik for eksempel homobevegelsen gjorde det på 1960-tallet.

Kritisk teori

Dette er også oppgaven til kritisk teori, mener Honneth. Intellektuelle bør forsøke å forutse hvilke kamper som skal utkjempes, og hvilke former for anerkjennelse som bør vinnes.

- Så anerkjennelse er ingen statisk størrelse man på et eller annet tidspunkt får nok av?

- Nei, det er en permanent bevegelse. Og jeg tror på framgang. Sånn sett er jeg optimist.

Optimist er Honneth også på vegne av de intellektuelle. Som noen sikkert husker, startet Nytt Norsk Tidsskrift-redaktør Cathrine Holst debatt da hun i sommer gikk ut og hevdet at norske intellektuelle var for opptatt av hyttebygging og skigåing, og for lite av å skrive tidsskriftartikler og ellers drive intellektuell virksomhet. Den bekymringen deler ikke Honneth.

- Både i Frankrike og i Tyskland er det flere akademikere enn noensinne som deltar i den offentlige samtalen. De er mye mer aktive enn de var for 100 år siden. Problemet i dag er heller normaliseringen av de intellektuelle - noe jeg nylig skrev om i Die Zeit. Normaliseringen har fått intellektuelle til å snakke et offisielt språk uten kritisk sans. De er godt integrert på innsiden - og det gjør meg skeptisk.