- Interessen for Afghanistan har generelt vært høy de årene vi har vært der. Men den er høyere nå, sier kommunikasjonsrådgiver i Forsvarets operative hovedkvarter, Kjetil Eide, til Klassekampen.

Denne uka har den danske filmen «Armadillo» premiere på norske kinoer. Filmen, som har skapt store debatter om det danske Afghanistan-engasjementet, har allerede vakt stor interesse her hjemme.

- Flinke folk

I Klassekampen lørdag uttalte to norske soldater at filmen gir et realistisk bilde av soldat­livet. Dét er en virkelighet som flere norske journalister ønsker å bli kjent med, ifølge Eide. For henvendelsene kommer oftest fra journalister som ønsker å bli «embedded» i de norske styrkene.

Først og fremst er det journalister fra de store mediene, som NRK, TV2 og de store riksdekkende avisene, som ønsker å sende reportere til det krigsherjede landet. Men Eide sier at det også jevnlig kommer henvendelser fra lokalaviser, frilansere og master­studenter. Forsvaret har jobbet for å kunne svare positivt på flest mulig av henvendelsene, noe de også har lykkes med, ifølge Eide.

- Hva er journalistene mest interessert i når de reiser til Afghanistan?

- De vil komme inn under huden på de norske soldatene, se hvordan de har det og hvordan de jobber. Målet er nok å få et virkelighetsnært bilde av jobben de norske styrkene gjør i Afghanistan.

Hva journalistene får lov til å være med på, vurderer Forsvaret fra gang til gang. Eide forteller at det kan være stor forskjell på journalistene.

- Noen har tatt sikkerhetskurs i regi av Norsk Journalistlag og har nok kunnskap og erfaring til å være med soldatene på oppdrag. Folk som ikke har like stor kjennskap til og forståelse for området, er vi mer restriktive med å sende ut.

- Hvordan er inntrykket ditt av journalistenes kunnskapsnivå?

- Det er mye flinke folk som reiser, det er ingen tvil om det. Noen av dem er gamle ring­rever og erfarne korrespondenter som har dekket konflikter i mange år, andre er ferskere. Felles for dem er vel at de har en spesiell interesse for Afghanistan og for konflikter.

Ensidige rapporter

Rune Ottosen er professor ved journalistikkutdanningen ved Høyskolen i Oslo. Han har tidligere forsket på den norske mediedekningen av krigen i Afghanistan, og veiledet flere masterstudenter om samme tema. Ottosen mener at det ikke er noen grunn til å tvile på at journalistenes rapporter om det de ser og hører er korrekt. Men det at de er i landet på Forsvarets premisser, legger visse begrensninger.

- Det er ikke nødvendigvis noe galt i seg selv, men det blir galt om det er den eneste informasjonen fra landet som kommer ut. Skal man lage en reportasje om norske soldater, er man jo nødt til å tilbringe tid sammen med dem. Men når man som journalist da møter den afghanske lokal­befolkningen, er det i en helt spesiell kontekst: man ser afghanerne gjennom perspektivet til de norske soldatene. Lokalbefolkningen blir selvsagt også preget av at journalistene er ifølge med soldater, uttaler han.

Heldigvis finnes alternativene, understreker Ottosen, og nevner Anders Sømme Hammer som eksempel på en journalist som på eget initiativ har etablert seg som frilanser i landet.

- Hans reportasjer har et annet blikk, fordi han har sitt eget nettverk og sine egne kontakter. Ressurssterke medier bør sikre at slike alternative stemmer finnes, og det gjør de i altfor liten grad.

I november i fjor ble den norske journalisten Pål Refsdal kidnappet av Taliban og holdt fanget i en uke. Han slapp fri, men saken viser at det ikke er uten risiko å operere som frilansjournalist i Afghanistan, understreker Ottosen.

- En slik reise krever for­beredelser og kunnskap. Men jeg mener det er en type journalistikk som publikum bør få mer av hvis det skjer i betryggende former.

- Klare premisser

Når journalister først velger å reise sammen med Forsvaret, bør de klargjøre i artiklene sine at det er premisset for reportasjen. Det er ikke alltid tilfelle, registrerer Ottosen.

Ifølge Ottosen har norske politikere lyktes i å få gjennomslag for sin humanitære retorikk og tolkingsramme i mediedekningen.

- Når norske soldater blir drept, blir de framstilt som enten helter eller ofre. Fra tid til annen dukker det riktig nok opp diskusjoner om hvorvidt disse soldatene er legitime mål, men i all hovedsak har norske medier viderebrakt budskapet om at oppdraget er akseptabelt og på folkerettslig trygg grunn. Det er diskutabelt, sier han.

Etter at fire norske soldater ble drept i Faryab-provinsen i sommer, endret mediene gradvis holdning til Afghanistan, mener Ottosen.

- Da først begynte de folkerettslige problemstillingene å bli diskutert mer aktivt. Det burde blitt gjort mye tidligere. Jeg mener at vi har sett altfor lite kritisk journalistikk på de norske målsettingene for tilstedeværelsen i landet. Det hovedproblemet har fulgt dekningen helt siden 2001. Nå ønsker heldigvis flere å gå inn i de reelle problemstillingene, og den siste tiden har flere aviser - Dagens Næringsliv, Aftenposten, NRK Brennpunkt og Adresseavisen - publisert artikler som gir et annet bilde enn den offisielle norske retorikken. Blant annet har vi sett intervjuer med soldater som ikke er autorisert av Forsvaret, og som gir en annen begrunnelse for sin krigsdeltakelse enn den offisielle norske retorikken.

Også politikerne har nå begynt å gripe fatt i Afghanistan-problematikken, og med filmen «Armadillo» er tiden blitt overmoden for en seriøs debatt om grunnlaget for det norske Afghanistan-engasjementet, mener Ottosen.

Historisk har det ifølge Ottosen vist seg at mainstreammedia følger mainstreampolitikerne i den sikkerhetspolitiske orienteringen. Siden enigheten blant norske stortingspolitikere er unison om Afghanistan. Da må man som journalist ha en ganske bevisst agenda for å få fram alternative og kritiske perspektiver, tror han.

- Det krever en annen agenda og en annen type mot å få fram de alternative historiene. Men det er et krav jeg mener man må kunne stille til journalistikken, sier han.