Kvinne, kjenn din kropp!
Kvinnekroppen rommer så mangt. Hele kulturer, industrier, vitnesbyrd om de kontemporære kvinneidealene. For tida herjer et ideal med syltynnhet som kriteria. Igjen. Ranglebærter sprader opp og ned catwalken med bomull i magen for å døyve sulten, og knærne som det tjukkeste partiet på beina. Samme ideal som flere forkastet offentlig for et par år sia da «lubne» Salma Hayek var utvalgt modell for H&Ms årlige bikinikampanje. «Vi valgte henne fordi det er på tide å fremelske et kroppsideal som er nærmere den vanlige kvinne» osv. For det første er Salmas kropp, forsikra for millioner, ganske langt fra en vanlig kvinnekropp selv om hun ikke har synlig spiseforstyrrelse. For det andre var det jo bare ljug, for nå er tjukke-trenden ute og ribbein og hoftekammer tilbake. Det er, paradoksalt nok, fett å være tynn. Med noen deilige plastpupper som sitter stramt på brystet, vips den perfekte kvinnekropp. Vips, så har det gått tretti år siden opprøret mot kvinner som «underdanige skjønnhetsapostler» sparka inn noen dører. Hva har skjedd? Har dørene lukka seg, eller har vi tråkka over terskelen og forkastet konformiteten? Eller står vi på samme stedet og dytter sporadisk borti de samme dørene med tuppen av våre høyhælte sko? Bildet er selvsagt nyansert, men en god del samfunn lider av en kjedelig skjønnhetsfokusering. Mye syder under den, men overflata er barbie-fiksert, blankpolert og levner lite rom for individualisme. Fra barnsben indoktrineres vi med en idé om hvordan man helst skal se ut. Og dersom du ikke ser sånn ut, Gud forby, da bør du prøve å rette opp dine skavanker. Kroppen forandres fra din trygge fysiske bolig og blir en kilde til skam og usikkerhet. Den blir brysom. Men denne brysomme kvinnekroppen skal vi leve i, leve med, bære rundt til vi ikke bærer noe mer. Det er på tide å lære seg å kjenne den, elske den, forgude den. Gi den hva den fortjener; åpenhet, ærlighet, verdighet. Kvinnekroppen, slik den egentlig er, fortjener dagens lys. Kvinnehelseboka «Kvinne kjenn din kropp» ble utgitt i Norge i 1976. Den foreløpig siste utgaven av boka kom ut i fjor, men i en mindre politisert og likestillingsengasjert utgave enn originalen. Boka fra -76 var «til alle kvinner i alle aldre som er interessert i å vite hvordan kroppen deres fungerer». Slagordet om å gjøre det private offentlig var en grunnpilar. Kvinnesykdommer, abort, å være lesbisk, skjønnhetsindustrien, voldtekt og porno er sentrale temaer. Den tar opp sammenhengen mellom sosiale, psykiske og fysiske problemer. Denne sammenhengen er det lett å glemme eller gjemme bort. Men den er der. Det er en sammenheng mellom spiseforstyrrelser og skjønnhetsindustriens uoppnåelige idealer. Det er en sammenheng mellom kvinners neddyssete seksualitet og pornobransjen slik den ser ut i dag. Og undertrykkende, patriarkalske kulturelle normer har noe av skylda for at orgasme fortsatt er altfor få kvinner forunt. Det henger sammen med forholdet vi har til vår egen seksualitet, med skam og det umulige kravet til kvinnekroppen. Og det er galt. Orgasme er jo en veldig god ting, ja til flere kvinnelige orgasmer!«Kvinne kjenn din kropp» har som hovedbudskap at vi må utvide normalitetsbegrepet. Og denne boka, snart tretti år gammel, har fortsatt mye å lære bort. Om at kvinnens helse bør ligge nærmere henne selv. Om at det er for mye skam knyttet til kvinnens kropp. Skam som går ut over hennes liv og velvære. Skam som legger bånd på selvfølelsen. Enten den resulterer i sykelig slanking og depresjoner, eller uvitenhet i forhold til egne problemer. Det burde ikke være flaut å være kvinne i en kvinnekropp. Man trenger ikke skamme seg for å menstruere. På tross av hva bibelen måtte hevde, så er det ikke skittent. På tross av hva samfunnets normer måtte kvede, så er det ikke skittent å være kvinne, å ha en kropp og å bruke den. Det som er skittent er når andre bruker denne kroppen. Når din mest dyrebare eiendom legges ut for salg, når et marked og en økonomi skapes av å bruke kropper.Kvinner reduseres i så mange sammenhenger til kun kropp. Men samtidig er det bare deler av denne kroppen som har offentlig aksept. Sykdommer, avvik fra det snevre normalitetsbegrepet og andre uheldige skavanker hører fortsatt hjemme i tabuenes grådige verden. Vis meg kløfta di, så jeg kan begjære deg seksuelt. Men kom ikke her befengt med klamydia og vis at du har en seksualitet i tilegg til å være sexy. Det er litt sånn som med konservative politiske krefter verden over. Ikke bruk kondom, vi må ivareta familieverdiene. Men helst ikke få aids heller, for da blir det jo ingen familier igjen, verdier eller ei. Det må snart bli en universell aksept for at «kvinner skal, vil og må bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp» (2004-utgaven). De fleste er skjønt enige i at de ikke vil se ut som de radmagre coverjentene. Det er noe sykelig og fremmed over de kroppene. Man vil bare ikke se ut helt som seg sjøl heller. Med litt sånn flapp-flapp mage, litt rynkete lår, litt feit rumpe. Litt feil. Jeg er ikke skjønnhetsindustriens slave, jeg bare liker meg selv litt mer når jeg er litt mindre. Hvorfor slipper vi disse tankene til? Som forfatterne av «Kvinne kjenn din kropp» (1976) skriver i forordet sitt: «Det er på tide at du sjøl finner ut hva som er bra for kroppen din.» Det er virkelig på høy tid. Så sleng på bikinien, ladies. Inn med puppa ut med magen, sprade, sprade. Sommeren er for alle, faktisk! De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Nå er tjukke-trenden ute og ribbein og hoftekammer tilbake»@
Kvinnekroppen rommer så mangt. Hele kulturer, industrier, vitnesbyrd om de kontemporære kvinneidealene. For tida herjer et ideal med syltynnhet som kriteria. Igjen. Ranglebærter sprader opp og ned catwalken med bomull i magen for å døyve sulten, og knærne som det tjukkeste partiet på beina. Samme ideal som flere forkastet offentlig for et par år sia da «lubne» Salma Hayek var utvalgt modell for H&Ms årlige bikinikampanje. «Vi valgte henne fordi det er på tide å fremelske et kroppsideal som er nærmere den vanlige kvinne» osv. For det første er Salmas kropp, forsikra for millioner, ganske langt fra en vanlig kvinnekropp selv om hun ikke har synlig spiseforstyrrelse. For det andre var det jo bare ljug, for nå er tjukke-trenden ute og ribbein og hoftekammer tilbake. Det er, paradoksalt nok, fett å være tynn. Med noen deilige plastpupper som sitter stramt på brystet, vips den perfekte kvinnekropp. Vips, så har det gått tretti år siden opprøret mot kvinner som «underdanige skjønnhetsapostler» sparka inn noen dører. Hva har skjedd? Har dørene lukka seg, eller har vi tråkka over terskelen og forkastet konformiteten? Eller står vi på samme stedet og dytter sporadisk borti de samme dørene med tuppen av våre høyhælte sko? Bildet er selvsagt nyansert, men en god del samfunn lider av en kjedelig skjønnhetsfokusering. Mye syder under den, men overflata er barbie-fiksert, blankpolert og levner lite rom for individualisme. Fra barnsben indoktrineres vi med en idé om hvordan man helst skal se ut. Og dersom du ikke ser sånn ut, Gud forby, da bør du prøve å rette opp dine skavanker. Kroppen forandres fra din trygge fysiske bolig og blir en kilde til skam og usikkerhet. Den blir brysom. Men denne brysomme kvinnekroppen skal vi leve i, leve med, bære rundt til vi ikke bærer noe mer. Det er på tide å lære seg å kjenne den, elske den, forgude den. Gi den hva den fortjener; åpenhet, ærlighet, verdighet. Kvinnekroppen, slik den egentlig er, fortjener dagens lys. Kvinnehelseboka «Kvinne kjenn din kropp» ble utgitt i Norge i 1976. Den foreløpig siste utgaven av boka kom ut i fjor, men i en mindre politisert og likestillingsengasjert utgave enn originalen. Boka fra -76 var «til alle kvinner i alle aldre som er interessert i å vite hvordan kroppen deres fungerer». Slagordet om å gjøre det private offentlig var en grunnpilar. Kvinnesykdommer, abort, å være lesbisk, skjønnhetsindustrien, voldtekt og porno er sentrale temaer. Den tar opp sammenhengen mellom sosiale, psykiske og fysiske problemer. Denne sammenhengen er det lett å glemme eller gjemme bort. Men den er der. Det er en sammenheng mellom spiseforstyrrelser og skjønnhetsindustriens uoppnåelige idealer. Det er en sammenheng mellom kvinners neddyssete seksualitet og pornobransjen slik den ser ut i dag. Og undertrykkende, patriarkalske kulturelle normer har noe av skylda for at orgasme fortsatt er altfor få kvinner forunt. Det henger sammen med forholdet vi har til vår egen seksualitet, med skam og det umulige kravet til kvinnekroppen. Og det er galt. Orgasme er jo en veldig god ting, ja til flere kvinnelige orgasmer!«Kvinne kjenn din kropp» har som hovedbudskap at vi må utvide normalitetsbegrepet. Og denne boka, snart tretti år gammel, har fortsatt mye å lære bort. Om at kvinnens helse bør ligge nærmere henne selv. Om at det er for mye skam knyttet til kvinnens kropp. Skam som går ut over hennes liv og velvære. Skam som legger bånd på selvfølelsen. Enten den resulterer i sykelig slanking og depresjoner, eller uvitenhet i forhold til egne problemer. Det burde ikke være flaut å være kvinne i en kvinnekropp. Man trenger ikke skamme seg for å menstruere. På tross av hva bibelen måtte hevde, så er det ikke skittent. På tross av hva samfunnets normer måtte kvede, så er det ikke skittent å være kvinne, å ha en kropp og å bruke den. Det som er skittent er når andre bruker denne kroppen. Når din mest dyrebare eiendom legges ut for salg, når et marked og en økonomi skapes av å bruke kropper.Kvinner reduseres i så mange sammenhenger til kun kropp. Men samtidig er det bare deler av denne kroppen som har offentlig aksept. Sykdommer, avvik fra det snevre normalitetsbegrepet og andre uheldige skavanker hører fortsatt hjemme i tabuenes grådige verden. Vis meg kløfta di, så jeg kan begjære deg seksuelt. Men kom ikke her befengt med klamydia og vis at du har en seksualitet i tilegg til å være sexy. Det er litt sånn som med konservative politiske krefter verden over. Ikke bruk kondom, vi må ivareta familieverdiene. Men helst ikke få aids heller, for da blir det jo ingen familier igjen, verdier eller ei. Det må snart bli en universell aksept for at «kvinner skal, vil og må bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp» (2004-utgaven). De fleste er skjønt enige i at de ikke vil se ut som de radmagre coverjentene. Det er noe sykelig og fremmed over de kroppene. Man vil bare ikke se ut helt som seg sjøl heller. Med litt sånn flapp-flapp mage, litt rynkete lår, litt feit rumpe. Litt feil. Jeg er ikke skjønnhetsindustriens slave, jeg bare liker meg selv litt mer når jeg er litt mindre. Hvorfor slipper vi disse tankene til? Som forfatterne av «Kvinne kjenn din kropp» (1976) skriver i forordet sitt: «Det er på tide at du sjøl finner ut hva som er bra for kroppen din.» Det er virkelig på høy tid. Så sleng på bikinien, ladies. Inn med puppa ut med magen, sprade, sprade. Sommeren er for alle, faktisk! De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Nå er tjukke-trenden ute og ribbein og hoftekammer tilbake»@
