- Dette er et av Oslos mange ikke-steder, sier kunstneren Hanne Ekkeren.

Hun har latt Bispelokket stå i sentrum for sitt seineste kunstprosjekt, som for tiden vises på Tegnerforbundet i Oslo. Under motorveien og brukonstruksjonen som ligger mellom Operaen og Oslo S, er det tak og vegger, et gjemmested der en kan søke ly.

- Rommet er i bruk av mange mennesker. Dermed blir ikke-stedet likevel et sted, i kraft av alle dem som bruker rommet, sier Ekkeren.

Rusmisbrukere, asylsøkere, folk uten statsborgerskap, tiggere og prostituerte finner veien hit.

- Dette er ikke steder som vanlige folk bruker eller er opptatt av. Nettopp derfor blir de interessante for mennesker som vil være i fred. Ingen andre ønsker å oppholde seg her. Noen av ikke-stedene ligger opp i dagen, slik som Plata, men derfra blir folk jaget. De skjulte stedene bærer preg av at folk flest knapt vet om dem, sier Ekkern.

Hun vil løfte fram og vise oss også disse stedene.

- Her er det også mennesker, sier hun.

Elin Børrud er arkitekt og professor i by- og regionplanlegging ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap. I boka som gis ut i tilknytning til Bispelokkprosjektet, skriver Børrud at ikke-rom er arealer det ikke er meningen folk skal komme til, men at stedene likevel er nødvendige.

- Nettopp slike tiloversblevne rom vil alltid bli funnet av mennesker som har behov for dem, sier Børrud til Klassekampen.

- Siden Bispelokket ligger så sentralt, har byens løse fugler lenge hatt tilgang til en av byens aller dyreste tomter. Samtidig er dette et sted vanlige folk kvier seg for å oppsøke, et sted med ekle lukter og mye støy, sier professoren.

- Da Bispelokket ble bygd, ble enkelte rom til overs etter planleggingen, rom som ikke kunne brukes til noe som helst, utdyper Børrud.

Bispelokket ble bygd på 60-tallet, i en tid da synet på bruken av byrom var preget av funksjonalismen, og bilens krav skulle ivaretas. I dag skal Bjørvika brukes til å skape en levende by preget av kultur og steder å møtes for vanlige folk.

- Det er et under at Bispelokket har fått stå så lenge. Samtidig som det er dyrt å endre området, har samfunnet i dag ikke råd til å la være, sier professoren.

Børrud mener at nybygde og striglede områder fort blir eksklusive enklaver. Selv om stedene er åpne for fri ferdsel, vil vakthold sørge for at ikke alle føler seg komfortable der.

- Den lille gruppa som trenger lommer av annerledeshet vil ikke finne dem på Aker Brygge, påpeker Børrud.

- Hvordan kan arkitektene hjelpe til med å veie trygghet for majoriteten mot bevegelsesfrihet for dem som ikke lever som folk flest?

- Vanlige folk skal føle seg trygge. Dersom den lille gruppa av veldig marginaliserte mennesker territorialiserer et område på bekostning av andres bruk, har det tippet over, sier arkitekten.

Hanne Ekkeren er i tillegg til å være kunstner også sykepleier, og har jobbet i Oslo kommunes akuttjeneste for rusmiddelavhengige. Slik har hun kommet over mange av byens ikke-rom. Hun ville bruke erfaringen i kunsten, og har oppholdt seg under Bispelokket i over to år. Ikke som helsearbeider, men for å tegne, fotografere, skrive og samtale med folk.

- Siden Bispelokket skal rives når Bjørvikatunnelen står klar, blir prosjektet også et historisk stedsdokument, sier kunstneren.

Hun har blant annet brukt avtegninger fra veggene under motorveien til montasjer på galleriveggen.

- Slik tar jeg stedet med meg inn i utstillingsrommet, så det oppstår et rom i rommet. Samtidig blir det et monument over et sted, sier Ekkeren.

Hun har også inkludert fotografier med spor etter mennesker som er på stedet, og laget små tegninger som settes sammen med fotografiene.

Hanne Ekkeren mener byplanleggingen i Oslo preges av mange store inngrep på pengemaktens premisser.

- Steder som oppsøkes av mennesker som har behov for et fristed der de ikke jages, blir det færre og færre av ettersom byen blir med striglet og polert. Det tiloversblevne stedet som under Bispelokket er et heftig ladet eksistensielt rom, hvor mange mennesker kommer og går. Det er et flyktig, flytende mellomrom.

Børrud påpeker at spørsmål som dreier seg om byplanlegging ofte er politisk styrte.

- Selv om de som lever liv som er annerledes har behov for rom som er tilpasset dem, er det vanskelig å vedta politisk at en har behov for ruskete og stygge steder i byrommet.