- Dersom dette får fortsette er konsekvensen at norsk industri vil kjøre anleggene sine så langt det er økonomisk lønnsomt og de har kraftavtaler. Så vil industrien avvikles, sier Sindre Finnes, fagsjef i Norsk Industri.

Den dystre spådommen kommer som følge av at Norsk Industri har utarbeidet langtidsprognoser for tilgang på kraft for norsk industri. Kraftkrevende industri, som smelteverk og aluminiumsindustri, kan forsvinne til utlandet dersom det ikke legges opp til mer langsiktige avtaler og mer politisk planlegging, mener bransjeorganisasjonen.

Forsvinner denne industrien fra Norge vil det være dødsstøtet for en rekke mellomstore bygdesamfunn i Norge, og 25.000 tapte arbeidsplasser.

- Holder ikke løftet

Ifølge Finnes har utviklingen vært særlig negativ under den rødgrønne regjeringen. I 2008 ble hjemfallsretten endret, slik at industrien selv ikke får eie egne kraftverk. Og som følge av EØS-avtalen får man ikke lenger gi gunstige vilkår på politisk grunnlag til industrien, fordi det er konkurransevridende.

Rundt 15 TWh av all industrikraft produseres i dag av kraftverk industrien alt eier. Når disse leveres tilbake til myndighetene etter hvert som avtalene løper ut, frykter Finnes at nye kommersielle avtaler ikke vil være gode nok for industrien.

- Regjeringen lovet allerede i 2005 at de skulle møte disse utfordringene gjennom et nytt kraftregime. Det kraftregimet som de kom med holder ikke de lovnadene. Om det står på evne eller vilje et godt spørsmål.

Han mener hjemfallsretten burde blitt endret slik at industrien kunne eid kraftverk selv. Han frykter at nødvendige investeringer i milliardklassen kan ryke dersom regjeringen ikke tar politiske grep.

- Når Hydros kraftverk ble nasjonalisert førte dette til at en investering på over ti milliarder kroner ble skrinlagt. Industrien har flere større investeringsplaner på skrivebordet som bare venter på bedre vilkår, deriblant i Odda, sier Finnes (se undersak).

Uenig i årsaken

Are Tomasgard, spesialrådgiver i fagorganisasjonen Industri og Energi er enig med Finnes i at industrien trenger langsiktige avtaler for å overleve, men er uenig i hva som er problemet.

- Både politiske avtaler og egeneide kraftverk blir historie nå. Det som derimot er en sak er at kraftselskapene tror de vil tjene mer på å eksportere kraft ut av landet enn å få til langsiktige kraftavtaler med industrien.

- Statkraft, som dominerer 24 kraftselskaper i Norge og dekker 60 prosent av all kraften, har et særlig ansvar. De har dratt opp stigen etter seg, sier han til Klassekampen.

Tomasgard er enig i at myndighetene har et ansvar for å tilrettelegge og holde et overordnet blikk på kraftsituasjonen i industrien, men mener mangelen på vilje ligger hos kraftindustrien, ikke politikerne.

- Statkraft har halvert det langsiktige industrikraftmålet sett opp mot hva man hadde på slutten av 90-tallet. I 1990 anslo man en tilgang på 400 TWh i et tyveårsperspektiv. Nå er det halvert.

- Dette fordi kraftprodusentene har en våt drøm om hva de kan tjene på eksport, mener han.

Finnes er uenig.

- Jeg er uenig med Tomasgard i hans forståelse av dette. Statkraft har inngått langsiktige avtaler med industrien, akkurat som Vattenfall har det med svensk industri. Jeg mener det er god vilje hos en del kraftselskaper til å inngå slike kraftavtaler, sier Finnes.

Håper på Giske

Finnes setter sin lit til at regjeringen nå utarbeider en langsiktig plan for hvordan industrien skal få kraft i framtida. Han frykter særlig at privateide kraftverk vil bli solgt før nasjonalisering, noe som kan gjøre kraftprognosene uoversiktlige.

- Industriens kraftverk er nasjonalisert, men ingen vet hvem som vil overta dem ved nasjonaliseringen. Derfor er det vanskelig for blant annet Statkraft å inngå langsiktige avtaler for kraftverk de ikke vet om de får overta eller ikke.

Tomasgard på sin side advarer mot en situasjon der alle sitter og skylder på hverandre.

- Dette kan fort bli en industripolitisk allmenningens tragedie. Alle her har et ansvar. Når vi på to år har mistet 28.000 industriarbeidsplasser, så er situasjonen like dramatisk som på 90-tallet, da Brundtland samlet partene rundt solidaritetsalternativet.

- Alternativet er industridød og at arbeidsplassene forsvinner til land med tvilsomme miljø- og arbeidsforhold. Det er ingen tjent med.