Et sjikt av mørkemenn holder en klam hånd over norske folke­musikere, skal vi tro ­Erling Fossen. I siste nummer av bladet Folkemusikk tar han et kraftig oppgjør med det han mener er overdreven tradisjonalisme i folkemusikkmiljøet. Utgangspunktet var en filmsnutt på nettstedet YouTube.

- Der får Andreas Skeie Ljones, en svært begavet folkemusiker, høre at det å utdanne seg i byen er å prostituere seg, sier Fossen.

Ifølge ham opplever tradisjonalistene i folkemusikkmiljøet Oslo og Musikkhøgskolen som «Sodoma og Gomorra». Fossen, på sin side, mener alt som er nyskapende innen norsk folkemusikk i dag har vært turen innom nettopp Musikkhøgskolen, og at det er ødeleggende for sjangeren å tviholde på tradisjonen.

- Striden i folkemusikkmiljøet faller sammen med den evige striden i Norge. Wergeland eller Welhaven, fornyelse eller tradisjon. Men alle miljøer og tradisjoner trenger nytt blod for at det ikke skal bli snålt. Og folkemusikken er i ferd med å bli snål, sier han.

- Trenger ambassadører

Fossen mener at slik stemningen er i dag, er «straffen for å spise av byens kunnskap verre enn døden».

- Men er ikke bevaring av tradisjon helt sentralt for folkemusikken?

- I et miljø må du ha noen som utvikler det særegne, og noen ambassadører som gjør det kjent og tilgjengelig for et større publikum. Tradisjonalistene i folkemusikkmiljøet må se hva de mer moderne utøverne kommer med, og ta det med seg videre for å modernisere kjernen i folke­musikken. Det er nødvendig for at ikke det tradisjonelle skal stivne helt, mener han.

- Men er det at musikken når bredt ut nødvendigvis et tegn på at det er god folke­musikk?

- Jeg tror ikke utøverne ønsker å være så sære som ­mulig. Slåttetradisjonen går ut på å gjenta og gjøre variasjoner over kjente slåtter, litt som med klassisk musikk. Da er det grenser for hvor mye utvikling man kan ha. Men samtidig trengs det noen som kan utvikler folkemusikken videre, sier han.

- Redd kunnskap

Redaktør i Folkemusikk Knut Aastad Bråten lot Fossen få spalteplass fordi han mener skribenten reiser en debatt det er verdt å ta.

- Man kan diskutere formen og språket til Fossen, han er jo en polemiker. Men han peker på et tema som jeg tror er underkommunisert i folkemusikkmiljøet i dag, sier han.

Han sier seg enig i deler av Fossens kritikk, men i motsetning til Fossen mener ikke Aastad Bråten det er fornyelse det skorter på.

- Folkemusikken har virkelig fornyet seg de siste 10-15 årene, det tror jeg alle som følger med har sett. Men det jeg tror er riktig, er at det finnes en innebygd redsel og forakt for kunnskap og for intellektualisering av musikken, sier han.

I filmsnutten som opprørte Fossen er Knut Kjøk, en erfaren spellemann, nokså streng med Andreas Skeie Ljones. Han misliker den unge spellemannens veivalg, og legger ikke skjul på at han mener det å reise til Oslo var et feilgrep.

- Slik jeg tolker det, ble det sagt med et lite smil om munnen av en mild og samtidig streng spellemann som snakker til en ung spellemann, sier han.

- Er holdningene han gir uttrykk for utbredte?

- Jeg vet ikke. Men folkemusikere har en sterk regional identitet, og er sterkt knyttet til distriktet. Det er der forankringen ligger, og alt som bryter med det vil føre til gnisninger. Folkemusikken har tradisjonelt ikke hatt noen tilknytning til byen, og det er vanskelig for en del å se at folke­musikken også kan være bymusikk, sier han.

- Individuell tradisjon

Selv om han ikke deler frykten for byen, mener Bråten de som holder på den lokale forankringen har et poeng.

- Kjernen i folkemusikken er en form for individualisme. Den tradisjonelle formen for opplæring, der en elev lærer direkte av en lokal spellemann hjemme eller på hytta, har en dimensjon som kulturskolene og Musikkhøgskolen mangler. Det er viktig at vi bevarer denne uformelle opplæringa også i framtida, sier han.

Han mener musikere fra andre sjangre kunne hatt godt av å ta til seg denne individualiserte formen for opplæring.

Allemannseie

Han mener folkemusikkmiljøet må åpne seg for at også ikke-eksperter mener noe om sjangeren.

- Det har allerede kommet reaksjoner på Fossens innlegg, og noen mener han uttaler seg om noe han ikke har greie på. Det mener jeg er en arrogant reaksjon. Alle i Norge har et forhold til folkemusikken. I en nasjonal kontekst er den en av våre identitetsmarkører, og det fører til at mange mener noe om den. Vi i miljøet kan bli litt hårsåre av det, sier han.

- Og grupper som Valkyrien Allstars, som har betydelig suksess utenfor miljøet, hvordan blir de mottatt av den harde kjernen?

- Mitt inntrykk er at folkemusikerne har trykket dem til sitt bryst. De er en gruppe som tør gjøre det de vil, samtidig som de har en sterk forankring i sin tradisjon. De er dyktige soloutøvere og solide spellemenn, samtidig som de peker framover, sier han.

- Er det et generasjonsskifte på gang i folkemusikken?

- Ja, helt klart. Men det er viktig at vi også i framtida har rom for både tradisjonalisten ,som har lært spellemannskunsten på gutterommet, og folk som Ljones, som tar musikkutdanning og har lyst til å prøve nye ting, sier han.