- Problemet er ikke at de intellektuelle ikke får nok plass, men at de ikke tar den. Dagens akademikere er forsiktige og tenker karriere, og da blir risikoen for å stille seg utenfor et tenkt framtidig maktfellesskap for stor.

Det sier Håvard Nilsen, idéhistoriker og daglig leder i tenketanken Res Publica. Mandag uttalte sosiolog og redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift Cathrine Holst til Klassekampen at eliten får for lite plass i den norske offentligheten. «Det er et faktum at det egalitære kan ha en pervers effekt. Hvis man er altfor opptatt av å skille mellom «vanlige folk» og «eliten», at alle skal være «like» og «vanlige», kan det stå i veien for opplysning og avklaring», uttalte Holst.

Underholdningskrav

- Er norske intellektuelle for opptatt av å bli likt, Håvard Nilsen?

- Norsk offentlighet er nok preget av et underholdningskrav, og vi trenger underholdningsfrie soner. For å klare det, må en skape sterke kollektiver. Hjernevask-debatten er et eksempel på hva som skjer når man får en samfunnsdebatt basert på underholdning, og ikke på kunnskap. Programskaperne synes totalt uvitende om 100 års vitenskapsteoretisk tradisjon, likevel får de et enormt gjennomslag. Når de utnytter offentligheten som gapestokk og underholdning og ikke som diskusjonsform, forsterker det folks uvilje mot å delta i offentlig debatt.

Nilsen mener at dagens begrep om «intellektuell elite» gir en slags falsk harmonisk selvbevissthet.

- Begrepet gir inntrykk av en samfunnsmessig elite. Men det er en falsk konnotasjon. Aldri har så mange hatt så høy utdannelse som i dag, men ­aldri har de intellektuelle hatt så liten innflytelse. Men samtidig som de har en relativt lav status, kan intellektuelle arenaer som Nytt Norsk Tidsskrift og andre debattfora, bli viktigere enn noen gang. Mye av den debatten som tidligere har pågått i de politiske partiene, synes ikke lenger å skje der. Men debattbehovet er der fortsatt, og derfor ser vi at ­aviser som Klassekampen og Morgenbladet vokser.

Nilsen har likevel lite til overs for Holsts forsvarstale for at intellektuelle skal kunne uttrykke seg på måter som ikke alle forstår.

- Når man argumenterer for at de intellektuelle skal kunne ha sin egen sjargong, står man i fare for å forlate allmenn­heten som maktens grunnlag, sier han.

- Må være klart og presist

Det er Karianne Bjellås Gilje enig i.

- Jeg synes det er noe bra ved at vi i Norge forventer at den akademiske eliten snakker og skriver et klart og presist språk i en bred offentlighet. Det å uttrykke seg klart, trenger ikke å bety at innholdet ikke har intellektuell dybde. Jeg redigerer daglig tekster av akademikere som er preget av interne «diskurser», motesjargong og fagterminologi, og oppfordrer alltid akademikere til å jobbe med framstillingen enten man skal nå kolleger eller utover eget fagmiljø. Jeg tror at det uklart skrevne også kan være det uklart tenkte, sier hun.

Som redaktør for tidsskriftet Prosa, som befinner seg i skjæringspunktet mellom akademia og den breiere offentlige debatten, har Bjellås Gilje fulgt diskusjonen om de intellektuelles rolle på nært hold i flere år.

- Selvfølgelig er jeg enig i at det er ulike typer kanaler, og at det skal finnes rom for intellektuelle debatter man er ekskludert fra om man ikke har fagkunnskap og akademisk dannelse. All debatt skal ikke foregå på journalistiske premisser, sier hun.

Bjellås Gilje mener likevel at Cathrine Holst legger vel mye vekt på at det norske samfunnet er så egalitært.

- Dette med at alle er så like her i Norge er en myte vi har gjentatt så mange ganger at vi til slutt tror på det selv, mener redaktøren.

- Selv om både de sosioøkonomiske og kulturelle skillene kan være mindre enn i mange andre land, så er det også i Norge store klasseskiller. Jeg synes imidlertid det er veldig bra at Holst kritiserer at mange akademikere deltar for lite til en opplyst offentlig samtale - og at hun våger å si at det er bekymringsverdig at flere i den intellektuelle eliten vil ha lange ferier og pusse opp hytta i stedet for å skrive tidsskriftartikler og bidra til samfunnsdebatten.

- Men har Holst rett i at det retoriske klimaet i Norge gjør det vanskelig å framstå som en som vil være intellektuell?

- Ja, vi er mer glad i kritikk av personer med mye kunnskaper enn av personer med mye penger her til lands. Jeg tror ikke det finnes så mange andre samfunn hvor Hjernevask-debatten kunne blitt så stor, for å si det sånn. Mediedebattene er gjerne tabloide, personfokuserte og kortvarige. Vi har ingen eliteavis som bare akademikerne holder - selv en ukeavis som Morgenbladet når forholdsvis bredt ut.

- Vondt og vanskelig

Bente Riise, som er redaktør i Syn og Segn, påpeker at ordene «elite» og «intellektuell» er vonde og vanskelige å bruke i Norge.

- Man vrir seg litt på stolen om man blir spurt om man er intellektuell. Og vi vil egentlig ikke ha noen elite. Det er et faktum at mange betakker seg for å være intellektuelle, selv om de egentlig er det.

Ove Skarpenes skrev om dette i Tidsskrift for samfunnsforsking i 2008, hvor han argumenterer for at vi ikke kan overføre Bourdieus teorier til Norge, nettopp fordi skillene mellom klassene er mindre tydelige her enn der.

Mens franskmennene dyrker den intellektuelle kulturen, sitter det folk her hjemme, som i prinsippet er intellektuelle, men som likevel vil ha seg frabedt at noen påpeker at Anne B. Ragde er en mindre god forfatter enn Dag Solstad. De ser like gjerne på Hotel Cæsar som på Jon Fosse. Dette er vanlige holdninger blant høyt utdannede i Norge, de samme som i andre land ville tilhørt en «elite», sier hun.

Denne situasjonen opprettholdes av janteloven, som gjør det uelegant av akademikere å la seg intervjue av journalister. «En umusikalsk arroganse», mener Riise, som er enig med Holst i at vi bør bestrebe oss på å dyrke fram den intellektuelle kulturen.