- Diskusjonen i Norge tar ikke opp de sentrale problemene i Afghanistan. Det er et stritt samfunn, hvor alle må ta ansvar for egne interesser. Da vil som regel en handling utløse en motreaksjon, og jo mer den intensiveres, jo mer maktbruk vil det bli.

Det var dette resonnementet sosialantropolog og professor ved Universitetet i Oslo, Fredrik Barth, lente seg til da han i 2006 advarte mot mer Nato-maktbruk i Afghanistan. I intervju med Klassekampen sa Barth at jo tyngre Natos krigføring var, jo mer støtte ville Taliban få. Da Klassekampen i går fikk fatt i ham på telefon, sukket han oppgitt over at spådommen i dag - fire år seinere - viser seg å stemme.

Søndag ble fire norske soldater drept i Faryab-provinsen, nord i Afghanistan. Juni måned er blitt den blodigste måneden for Isaf noensinne, med 101 soldater drept så langt. I går uttalte utenrikspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Svein Roald Hansen, at man må avvente situasjonen i Afghanistan og vente på bedring.

Barth mener perspektivet er feil.

- En må se ting ut ifra det synspunktet de lokale aktørene har. Og de er i en helt annen situasjon enn norske politikere og kommentatorer. Poenget er vel at vi først og fremst er interessert i Norges situasjon, mens afghanerne er i en svært vond situasjon, og derfor må tenke på sin egen.

Fredrik Barth skrev i 2008 boka «Afghanistan og Taliban», som tar for seg pashtuner-folket, selve kjernen i Taliban. I boka tar han et flengende oppgjør med Natos nye strategi om å vinne befolkningens «hjerter og sinn».

- Slikt blir bare svada når det begrenser seg til allmenne formaninger, uten innsikt og analyse av hva som står på spill for den enkelte pashtuner i den situasjonen han faktisk befinner seg, skriver han.

- Kan ikke vinnes

Barth får støtte fra et noe kanskje uventet hold. Øystein Steiro, sikkerhetspolitisk rådgiver med erfaring fra Sentral-Asia, sier til Klassekampen at nettopp manglende forståelse er noe av årsaken til den hengemyra Afghanistan er i ferd med å bli for Nato.

- De resultatene vi har sett til nå viser at dette vanskelig kan vinnes med konvensjonelle militære maktmidler. I så fall må det en betydelig større innsats til. Man forholder seg ikke til en stat og et sentralisert regime som de fleste synes å tro. Dette er føydalsamfunn av stammer og krigsherrer som innbyrdes konkurrerer om makten. Slår du en høvding, dukker det opp en annen. Her kommer avansert vestlig teknologi og konvensjonelle, symmetriske maktmidler til kort, sier Steiro.

Steiro har vært stasjonert i Midtøsten, og kjenner forholdene i området. Han mener det hersker en manglende virkelighetsforståelse av konfliktens kompliserte sider, noe som både svekker den militære strategien og gjør den politiske debatten om Afghanistan overfladisk.

Blant annet trekker han fram at Stortinget mer eller mindre tverrpolitisk har trukket fram bygging av samfunnsinstitusjoner og demokrati som begrunnelse for Norges deltakelse, uten å være kritisk til premissene: At man kan innføre demokrati med tvang.

- Da måtte man forsere en utvikling som har tatt flere hundre år andre steder. Det er et fåfengt prosjekt. Det stråler av tradisjonell vestlig etnosentrisme, sier han.

- Ikke sett dato

Steiro mener en løsning i Afghanistan ikke kan oppnås militært, og viser til at Natos innsats smuldrer opp når enkeltland sier de vil trekke seg ut. Steiro mener datoene i stor grad er urealistiske, fordi man like lite kan forutse utviklingen i landet i dag som man kunne for ni år siden.

- Når vi først er i Afghanistan med et FN-mandat i ryggen og i kraft av Nato, da har vi en forpliktelse i å opptre kollektivt og stå samlet. Jeg mener derfor ikke at vi bør trekke oss ut ensidig. Dette må vi gjøre koordinert med våre allierte.

- Så kan man si at det var feil å gå inn i første omgang. Jeg mener det var feil å gå inn i både Afghanistan og Irak, og mener dette henger sammen med tunge, geopolitiske interesser, både lokalt og globalt. Bare se på Rwanda i 1994. Der holdt stormaktene seg langt unna, og det er ikke tilfeldig.

Tragisk

Fredrik Barth reiste mye i Afghanistan mellom 1950 og 1970, og opplevde samfunnet i en tid som var relativt rolig sammenliknet med perioden før og etter. Han sier at landet i utgangspunktet er veldig gjestfritt, og ser med på den utviklingen som har vært etter Sovjets invasjon i 1980 som tragisk.

- Afghanistan har alltid ligget i en sone av storpolitikk. Og storpolitikk er alltid litt menneskefiendtlig. Så dagens situasjon er ikke ny. Men at afghanerne fikk noen lommer til å utøve den gjestfriheten som er så karakteristisk for dem, viser jo hva vi har skapt. I situasjonen vi ser nå er det ytre omstendigheter som bestemmer.

Barths råd til norske myndigheter er å sette seg mer inn i afghanernes situasjon og forstå deres hverdag.

- Det må gis plass for en større konsentrasjon om alminnelige afghaneres interesser, og at færre bestemmelser må tas utenifra og på andres premisser. Selvråderett i praksis er viktig, og så må vi håpe at Afghanistan igjen kan bli fredelig.

Militært spørsmål

Steiro på sin side tror en løsning slik situasjonen er i dag ikke bare handler om tilbaketrekking og politikk, men også om militære midler og volum. Han sier at dårlig rekruttering og lav oppslutning rundt krigen i USA og en rekke land vil skape problemer.

- Fra norsk side er vi dessuten i en situasjon der vi ikke klarer å ivareta våre egne sikkerhetsinteresser nasjonalt, særlig med tanke på nordområdene. Da må utenlandsoperasjoner av dette slaget være en ting vi gjør i tillegg til, og ikke hovedgeskjeften til det norske forsvaret, sier han.

- Så er det en diskusjon om dette er fornuftig og riktig. Det syns ikke jeg, og det har vel dessverre historien vist. Afghanistan er et langsiktig utviklingsprosjekt som ikke kan demokratiseres gjennom en kortsiktig militær kampanje, avslutter han.