- Afghanistan-krigen vekker nok langt større bekymring i Arbeiderpartiet enn det som kommer til overflaten, og dette har først og fremst sikkerhetspolitiske grunner. Det er Natos framtid og det europeiske interessefellesskapet med USA som står på spill, sier rådgiver Helge Lurås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Søndagens dramatiske angrep som kostet fire norske soldater livet vil ifølge Nupi-sjef Jan Egeland og andre eksperter måtte føre til en fornyet debatt om Norges Afghanistan-politikk, selv om gårsdagen var mest preget av sorgreaksjoner.

For to uker siden sa Senterpartiets parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum til VG at det er uærlig å underslå at Norges viktigste begrunnelse for deltakelse i Afghanistan er forpliktelsene i Nato, som er hovedplanken i norsk sikkerhetspolitikk. Det fikk han grov kjeft for av parlamentarisk leder Helga Pedersen og andre i Aps stortingsgruppe.

Brøt konvensjoner

- Slagsvold Vedum ble møtt på samme måte som varslere ofte blir. Det han sier er riktig, men det har vært en underforstått avtale i den politiske eliten om at dette ikke skal diskuteres offentlig. Han brøt de sosiale konvensjonene i Stortinget, og han ble tatt så hardt fordi han har et viktig poeng, sier Lurås til Klassekampen.

- Statsminister Jens Stoltenberg gjentar etter de fire norske dødsfallene i Faryab at «Norge gikk inn med Nato, og skal gå ut med Nato». Men har Nato en samlet opptreden?

- Dette er blitt regjeringens faste refreng, men lite tyder nå på at Nato vil treffe en felles beslutning om hvordan tilbaketrekking fra Afghanistan skal skje. Norge kan i likhet med andre Nato-land bli nødt til å ta en selvstendig beslutning. Nederland og Canada har gjort dette, og debatt pågår i land som Storbritannia, Danmark og Tyskland. Afghanistan-krigen er i bunn og grunn en amerikansk operasjon med Nato som støttespiller. Den skulle blant annet lege sårene som oppsto i forholdet mellom USA og europeiske land under Irak-krigen, men også i Afghanistan kan det ende med at de europeiske landene skaller av ett etter ett.

- Hvorfor vinner Taliban terreng også i nordlige provinser, der Norge og andre land gjør mye for å bidra til en sivil utvikling?

- Forklaringen er sammensatt, og skyldes i stor grad lokal rivalisering om ressurser og kontroll over kriminell virksomhet som narkotikasmugling. Dessuten er det rundt i landet stor motvilje mot regjeringsstyrker og særlig politifolk, som mange steder oppfattes som korrupte og udugelige. Mens de statlige styrkene er uten tro på egen sak og deserterer i stor stil, har Taliban i en helt annen grad klart å stå fram med samhold, lojalitet og en politisk vilje bak det de driver med.

- Betyr det at den norske og vestlige strategien for å satse på opplæring av afghanske militære og politifolk er et blindspor?

- Det er fundamentale problemer med denne strategien, som nå virker mest som et halmstrå for å vinne tid i forhold til en kritisk og utålmodig opinion. Norge og Vesten kan komme med sine tekniske og formelle ferdigheter, men de har store problemer med å overføre dette til afghanske forhold.

Støre realist

- Utenriksminister Jonas Gahr Støre snakker oftere om at Norge og Vesten må være forberedt på at et Afghanistan styrt av afghanerne ikke blir et samfunn slik vi ønsker det. Forbereder han folket på at Norge og Nato må trekke seg ut med uforrettet sak?

- Jeg tror det er riktig. Støre er den i regjeringen som mest har realitetsorientert sin retorikk de siste månedene, mer enn for eksempel statsministeren. Men dette er ennå ikke koordinert. I regjeringen og Stortinget er det fortsatt ikke vilje til å stikke fingeren i jorda, sier Helge Lurås.