G 20-møtet i Toronto i Canada åpner i dag til en uttalelse fra USAs finansminister Timothy Geithner som det krever en viss realitetsjustering for riktig å forstå. USA kan ikke alene være motor i verdensøkonomien, advarer Geithner overfor BBC med tydelig sans for klassisk britisk understatement før han med langt større presisjon fastslår at USA ikke lenger er i posisjon til å avgjøre hva som er beste framgangsmåte for de europeiske landenes økonomi.

Mens G 20-møtet i fjor viste en fasade av visst samhold for å erklære at den tyngste delen av finanskrisa var over, er sammenkomsten i Toronto preget av uenighet om visse deler av den økonomiske strategien, også innad i EU.

Uenige om strategi

Der USA har hatt rollen som lokomotiv i verdensøkonomien, har Tyskland hatt samme posisjon i EU. Frankrike og flere andre eurosoneland i alvorlige vansker er derfor lite fornøyd med innstramningspakken som Tysklands finansminister, «budsjettunderskuddshauken» Wolfgang Schäuble, snekret sammen for å dempe det tyske budsjettunderskuddet og styrke den eksportorienterte tyske økonomien i stedet for å følge de urealistiske forventningene til de tyngste kriserammede landene om å bli løftet opp av tysk vekst.

Mens Tyskland ser på underskudd som den største økonomiske utfordringen, vil den gjeldstyngede USA ha fokus på økonomisk vekst.

Sammenbruddet i gjeldsmarkedet står like sentralt under evenementet på Edgware Road som kredittbobla i juni 2007. En fellesnevner som følger med G 20-, men særlig G 8-møtene, er den kinesiske valutakursen som både USA, EU og andre land som Brasil ser med skeive øyne på.

Kinesisk kurs

Kinas enorme handelsoverskudd gjelder ikke bare USA og EU. Kinas eksport til Brasil, Russland og den sørøstasiatiske Asean-gruppen steg med 110, 92 og 48 prosent i mai i forhold til mai i fjor.

Gjennomgangsmelodien er at kursen på renminbi, som på den kinesiske hjemmemarkedet er yuan, er kunstig lav for å fremme kinesisk eksport. New York-senatoren Charles Schumer, den ledende «China basher» (Kina-hetseren) på Capitol Hill, sitter klar med et lovforslag om straffetiltak dersom ikke Beijing revaluerer.

Kina-kritikerne i Washington ble derfor tatt fullstendig på senga da Beijing forrige lørdag annonserte at kursen på renminbi som til nå har ligger fast mot dollar i to år, vil bli gjort mer flytende, ni dager etter at Geithner ble grillet på spørsmålet av Senatets finanskomité.

Men er dette nok?

Det førte umiddelbart til at kursen steg, men bare med 0,39 prosent mot dollaren i løpet av uka. Det er langt fra nok til å fjerne den enorme kinesiske pengebeholdningen fra bordet i Toronto, men i høyden noen tørre flekker for at Geithner skal kunne trippe seg ut av hjørnet han nesten har malt seg inn i.

Beijing har ikke endret syn: Det er ikke kursen på renminbi som er avgjørende for den skeive utviklingen innen verdensøkonomien. Mens sentralbanken vil være «mer fleksibel», fins det atskillig motstand i handelsdepartementet mot en kursendring på 2-3 prosent med tanke på det kinesiske arbeidsmarkedet, understreker Mei Xinyu, forsker ved departementet.

Kapitalismen i krise

Kina passerer Japan som verdens nest største økonomi i løpet av året. Striden rundt renminbi og dragkampen om budsjettunderskudd og tiltakspakker er to sider av samme sak som ligger foran G 20-landene: den dypeste krisa i kapitalismen siden 30-tallet som raskt kan vise seg å være mer grunnleggende og vidtfavnende.

Utsiktene for en double-dip, ny kraftig nedgang i krisetid, er ikke lenger krisemaksimering. Det er trolig årsaken til at forhåndsomtalene av Toronto-treffet heller i retning av at motsetningene er så dype at de vil bli tonet ned på selve møtet, med vekt på å feire «vårt første toppmøte i G 20 i dets nye kapasitet som vårt fremste forum for internasjonalt økonomisk samarbeid», slik det heter i utkastet til slutterklæring som Greenpeace har lekket ut.

Den uhyre tamme erklæringen understreker at G 20-landene ikke må «gjenta gamle feil og gi etter for fristene til å stenge dørene i den globale økonomien», med andre ord proteksjonisme og stiller angivelig 250 milliarder dollar til rådighet for å stimulere handel og investeringer.