- Det siste halvåret har jeg blitt oppmerksom på et komplekst nett av halvstuderte journalister, forskere av ulike slag og andre såkalte intellektuelle som fører diskusjoner der noen formuleringer av holdninger og meninger har overrasket og iblant fått meg til å steile, sier medieprofessor Jostein Gripsrud til Klassekampen.

Det han sikter til er debatter som hovedsakelig finner sted på de sosiale mediene. Deltakere er medie-, forlags- og kulturfolk fra snakkeklassen, og blant de mest toneangivende og aktive er Dag og Tid-journalist Jon Hustad, forlagsmann Halvor Fosli og skribent Bjørn Gabrielsen.

Stilen er tøff og preget av en aggressiv «nå haster det»-holdning, mens innholdet er preget av en generell skepsis til venstresida, velferdsstaten og til at dagens integrering kan lykkes. I veldig mange av debattene er islam til stede som forklaringsfaktor, samtidig som den amerikanske utenrikspolitiske linja støttes og det hevdes at Israel demoniseres i offentligheten.

Det siste har man ikke minst sett denne uka i forbindelse med angrepet på konvoien på vei til Gaza:

«Gaza trenger ikke akutt nødhjelp. Aktivistene ville ha blod og oppslag. Det er et kynisk spill om å provosere fram ‘israelsk fascisme’, og vinne mediekrigen - enda en gang. Slik man får bistandspenger ved å hogge av armer og bein, gjøre ting skikkelig grusomt og ekkelt, så blod.»

Denne Facebook-meldingen ble postet av Halvor Fosli denne uka, mens Jon Hustad, som uttrykkelig sier på sin Facebook-profil at der kun postes private meldinger, har denne uka omtalt seg selv som Israel-venn og tatt til orde for en mer nyansert framstilling av saken.

Holdningene nådde denne uka også lenger enn Facebooks bredder da skribent og litteraturkritiker Bjørn Gabrielsen tok Erlend Loe og andre Gaza-sympatisører i skole i en kommentar i Dagens Næringsliv:

«I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da.»

Jostein Gripsrud har fått med seg debattene på Facebook. Og til tross for at medieprofessoren sier at han liker å komme «i godt gammelt Studentersamfunnsmodus» noen ganger, så synes han tonen noen ganger blir for bavianaktig:

- Da tenker jeg særlig på måter å snakke om vold, militærmakt og krig på, som framstår som romantiserende eller påtatt kyniske. Begge deler gir ubehagelige assosiasjoner. Dernest en iblant like ubehagelig mangel på respekt for muslimer og, særlig, palestinere.

- Men hvor kan de plasseres på den tradisjonelle høyre-venstre aksen?

- Noe av det interessante her er at deltakerne i diskusjonene avspeiler politisk og mer allment ideologisk eller filosofisk sammensatte miljøer. Det er til dels stor avstand mellom debattantene. Men man merker jo at noen av de mest aktive kjenner hverandre fra det en kompis kalte våtmarksområdene og hekkeplassene i Oslo sentrum, og disse tetteste delene av de mest aktive nettverkene hører tilsynelatende til et godt stykke ut til høyre etter tradisjonelle mål. Denne foreløpig partiløse høyreorienteringen har formulert synspunkter over et veldig bredt register av saker, fra forholdet mellom arv og miljø, over eksplisitt antifeminisme, kritikk av velferdsstaten, sterk anti-islamisme og innvandringsmotstand, entusiastisk støtte til USAs og Israels militære aksjoner.

Men hva tenker «det virkelige høyre» om den nye debattendensen? Redaktør i det konservative tidsskriftet Minerva Nils August Andresen sier at de nevnte debattantene plasserer seg på utsiden av Minerva-kretsen:

- Vi står for en tradisjonell liberalkonservativ politikk, mens disse du nevner plasserer seg til høyre for oss i en del spørsmål, sier Andresen, og legger til at det er en broket forsamling det er snakk om.

- Men noen fellestrekk finnes vel?

- Der er nok en utpreget vilje til å bruke islam som overordnet innfallsvinkler til flere problemer, og det virker som de blir fornøyd når muslimer bekrefter negative fordommer, mens det motsatte knapt registreres.

- Hva med spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk og Israel?

- Alle innlegg om Israel blir i hvert fall oppfattet som et ledd i en krig der mange har kjøpt hele pakken. Når det gjelder USA-spørsmål, så virker det som de støtter en eller annen variant av det Tea Party-bevegelsen står for, sier Andresen som karakteriserer de nevnte debattene som agitasjon.

- Og det er bra at meninger kommer fram og åpner opp debattene. Det at noen flagger ekstrem støtte til Israel, gjør at andre tør å gå ut med moderat støtte. Slik sett kan dette representere en viktig dynamikk. Men faren er at de degraderer motparten og har en manglende vilje til dialog.

Dag og Tid-Journalist Jon Hustad er den som hyppigst blir trukket fram som edderkoppen i disse debattene med sin eksklusive praksis med kun 100 venner på Facebook.

- Det er jo genialt, sier Hustad til Klassekampen.

- Jeg har samlet en engere krets der debatten hele tida går og der folk kan snakke helt uten frykt for å bli sitert.

Hustad sier at disse diskusjonene har tvunget seg fram på grunn av at norske medier ikke gjør jobben sin:

- Jeg har lenge vært oppgitt over norske mediers manglende vilje og evne til å følge skikkelig med og deres lukkede holdning til tilbakemeldinger fra opplyste lesere. Men det er der Facebook er så bra: Vi blir opplyste av å diskutere der fordi vi er kontrære i forhold til «de norske» sannhetene.

- Men er du enig i at typer som du, Halvor Fosli og Bjørn Gabrielsen virker å ha sammenfallende syn på Israel, islam, amerikansk utenrikspolitikk og velferdsstaten?

- Jeg tror de fleste på min Facebook-vegg har forskjellig syn på disse fire tingene. Men det er riktig at Fosli, Gabrielsen og jeg er enige om Israel-spørsmålet, og viktigheten av å få fram at denne ukas israelske fuck-up skyldtes en tyrkisk felle. Men der norske medier ikke vet, så ender de opp med å fortelle de vante sannhetene. Noe som ikke er bra når siste års store internasjonale hendelser klart har vist at det norske sosialdemokratiet ikke henger med.

- Nils August Andresen i Minerva plasserer deg og likesinnede til høyre for dem...?

- Minerva er sikkert hyggelige folk, men jeg følger ikke med på hva de mener. For øvrig gir jeg jamt faen i høyre-venstre-akser.

Kommentator og litteraturkritiker Bjørn Gabrielsen deler ikke Hustads Facebook-begeistring, men har sterke meninger om liknende tematikk på Twitter og bloggen Fra gransumpen.

- Det er som da man ble voksen og skjønte at andre var opptatt av det du trodde du var alene om. Du kan si at vi har røyket hverandre ut på de sosiale mediene, sier Gabrielsen til Klassekampen.

- Så du er enig i at det finnes en egen offentlighet der deltakerne har til dels sammenfallende syn på visse spørsmål?

- Jeg ser at det er lett å sette oss i en bås og trekke tråder fra folk som Christopher Hitchens. Paul Berman og Nick Cohen. Og et fellestrekk er at vi vil ha harde fakta og at vi vil ha det raskt. Men samtidig tror jeg at de som likner på meg er individualister som ikke er komfortabel med å bli plassert i grupperinger.

- Men dere er enige om mange fellessaker, for eksempel Israel-spørsmålet…?

- Det var med tungt hjerte jeg kritiserte Erlend Loe, men Hamas og Hizbollah må vi øyeblikkelig ta avstand fra. For min egen del tror jeg dette handler om at min oppvekst i Tsjekkoslovakia ga meg stor omsorg for demokratiet, og at det etterpå var utrolig skuffende å se at de jeg likte på venstresida støttet feil folk. Derfor lovte jeg meg selv at jeg aldri skal bli tatt med buksene nede. Dette lever jeg ut og da blir det kanskje litt sånn at man angriper de man tidligere identifiserte seg med, sier Gabrielsen.

Forlagsmann og hyperaktiv Facebook-debattant Halvor Fosli sier at debattene han er med på ikke på noen som helst måte kan identifiseres med den ekstreme høyresida:

- De to foregående årene var jeg redaktør i Aschehoug og noen av bøkene jeg initierte der kan sies å være en fortsettelse av den danske kulturkampen. Jeg er opptatt av de breie fellessakene i vår tid, og da er det ikke spesielt originalt å si at etter 11 .september har mye dreid seg om å problematisere multikulturalisme og islam. Det viktige er at dette må behandles like kritisk som alt annet.

- Du har kalt deg selv Israel-venn denne uka…?

- Jeg er ikke på noen som helst måte med i en forening av noe slag, men har litt polemisk glede av å kalle meg Israel-venn. Israel er en FN-godkjent stat med fulle rettigheter til å forsvare seg selv, så i denne konflikten har jeg en grunnleggende sympati med den israelske sida.

- Noen mener at din støtte til Israel er på grensen til voldsromantikk?

- Der mange andre har støttet diverse geriljagrupper, er jeg militærnekter. Men her misforstås spesielle temadiskusjoner på Facebook som har handlet om militære aksjoner og som kan framstå som amatørmessig diskusjoner av vold. Jeg ser at dette med stor vrangvilje kan leses feil. Det viser bare at det ikke gir mening i å trekke ut løsrevne setninger fra Facebook.

- Hustad sier at norsk medias unnfallenhet og uvitenhet er en drivkraft for ham, mens Bjørn Gabrielsen har et anti-totalitært utgangspunkt. Hva er din motor?

- Jeg kan sympatisere med Gabrielsens refleks mot det totalitære, og som i dag gjør det viktig å stå opp mot islamismen. Men det er ikke slik at jeg har hang-ups på visse temaer eller er organisert på noe vis. Jeg er en fri intellektuell som har funnet tilbake til den gode diskusjonen i et halvoffentlig, men ikke hemmelig forum.