Det var stinn brakke da Evo Morales, Bolivias president, inntok podiet i det største auditoriet på Universitetet i Oslo på Blindern i går for legge fram kortversjonen av sitt økokommunistiske manifest.

Om en skal følge med Morales i svingene, må en være tidlig oppe om morgenen, fastslo hans ledsager, bistands- og miljøminister Erik Solheim og refererte til møtet som Morales hadde hatt med USAs ambassadør klokka fem om morgenen.

I den engasjerte salen var det trolig flere som heller ville ha sett at den rødgrønne regjeringen hadde skjerpet seg på kveldstid, på tidspunktet for generalforsamlingen i Statoil hvor statens styrerepresentant stemte for den omstridte oljesandvirksomheten i urfolksområder i Canada.

Oljesand og skogkvoter

Kontrasten kunne ikke ha vært mer brutal overfor president Morales og auditoriet.

- Den sterke motstanden mot oljesand på Statoils generalforsamling viser at stadig flere får øynene opp for hvilken miljøkatastrofe oljesandutvinningen er. Det er bare et spørsmål om tid før Statoil vil måtte trekke seg ut av dette skitne industrieventyret, sier Nina Jensen fra World Wildlife Fund og Truls Gulowsen fra Greenpeace i en felles uttalelse.

De viser blant annet til at klimaprofessoren James Hansen har bedt Statoil om å trekke seg ut. Han deltok på klimakonferansen i Cochabamba i midten av april, som har gitt Morales mandat til å legge fram Cochabamba-erklæringen for klima på FNs miljøtoppmøte (COP16) i Cancún i Mexico i desember. Cochabamba-erklæringen tar et oppgjør med REDD (Plus), klimakvoter knyttet til regnskogen som har blitt Norges klimapolitiske flaggskip i utlandet.

Endre kapitalismen

Morales la en branngate mellom seg og en del av utspillene i Cochabamba, men det gjelder ikke kritikken av å investere i regnskogkvoter i utlandet uten å redusere egne utslipp.

- Vi må endre den økonomiske modellen som produserer miljøødeleggelsen, særlig klimagasser i industrilandene. Vi må endre det kapitalistiske systemet, sa Morales i går.

- Vi må sette mål for temperaturendringer. Det gjelder ikke vår generasjon. Den vil forsvinne, men kommende generasjoner. Det er det de sosiale bevegelsene er opptatt av, av Moder Jord (Pachamama).

Det er en betydelig forskjell på målet om to grader temperaturstigning som FN ikke ble enige om i København (COP15) i desember og én grad som Cochabamba-erklæringen satte som mål.

- Én grad betyr at industrilandene må reduserer utslippene av klimagasser med mer enn 50 prosent og utviklingslandene må redusere sine krav noe, utfordret Morales.

Mens Solheim «lokaliserte» Cochabamba som byen der to norske jenter er dømt for kokainsmugling, knyttet mange trolig Cochabamba til kampen mot privatiseringen av vann som senket den multinasjonale giganten Bechtel i 2000.

Det handler om å leve

Kampen var en del av bølgen som sendte Morales til presidentpalasset i La Paz, fattiggutten og lamagjeteren som ble fagforeningsleder for kokabladdyrkerende småbønder og som tok med seg lærdommen om at selv knokene etter en slaktet lama, kan bli måltid for noen som har det verre. Det utgjør på mange måter grunnfilosofien i aymara-indianerens økokommunisme, slik den er framlagt i ti punkter Morales serverte i København.

- Jeg er ingen vitenskapsmann. Jeg lytter og lærer av de sosiale bevegelsene, sier han.

Det er ikke alltid like lett. Forventningene og forhåpningene er Andes-høye etter 500 år med undertrykking av urfolket i et land hvor en fikk med indianerne på kjøpet når en kjøpte landeiendommer.

- Regjeringen er ofte som pølsa i brødet. Vi blir stilt overfor krav om å bedre levekårene. Samtidig må vi lage miljøkonsekvensanalyser. Alle land må begynne med seg selv. Norge og andre vestlige land bruker mer penger på militærapparatet, på å drepe heller enn å bevare og sikre liv. For å skaffe til veie mat, må vi rydde skog, sa Morales og understreket at det er en plikt for hver eneste bolivarianer å plante ett tre hver i løpet av året.

- Vi må investere for å bevare og sikre liv. Ansvaret ligger ikke bare på industrilandene. Bolivia som føre produserte tinn og nå gass, er avhengig av hvordan vi utnytter naturressursene på rasjonelt vis slik at vi ikke skader Moder Jord og folk.

- Uten olje og gass står vi uten penger. Det ikke et enten eller, men hvordan vi skal leve med olje og gass. Uten dammer, ingen energi, påpekte presidenten.

- Rike land suger ut andres penger ut fra egne interesser. Men vi må ha strøm til fattigfolk. Vi må nå ut til landsbyene. Vi har mange kamerater som nå har vendt tilbake til landsbygda fordi de nå kan produsere der.

Det er pisk og gulrot, eller marsvin og pisco, rå druebrennevin, om en kommer opp i høylandet over La Paz.

- Industrilandene må endret sin livsstil. For urfolk er jorda hellig, sa en av grunnleggerne av landarbeider og småbrukarlaget Via Campesina.

- Om vi ikke forsvarer Moder Jord, kan vi ikke snakke om eller forsvare menneskerettighetene.

Redde verden

Dersom COP15 i København hadde vunnet fram, hadde klimakonferansen i Cochabamba, hvor regjeringsrepresentanter fra over 40 land deltok, ikke vært nødvendig, fastslår Morales.

Han mener at noen av uttalelsene i erklæringen går for langt, men det viktige var at konferansen diskuterte årsaker: Hvor kommer klimakrisen fra?

Snøen blir ikke lenger liggende i Chacaltaya som på aymara betyr «kald vei», fjellkjeden som strekker seg opp til 5421 meter for å kunne speile seg i Titicaca-sjøen. Den 18.000 år gamle isbreen var i 1940 redusert til 0,22 km². I 2007 var den skrumpet til 0,01 km², og nå er den bare «noen hvite føflekker», ifølge Morales.

- Jeg husker at det snødde i Potosí-fjellene hvert eneste år. Nå snør det aldri mer. Folk kjøper hvit maling for å erstatte snøen som de kjente til. Noen snakker om planeten, andre om Moder Jord eller Pachamama, det går ut på det samme, å redde verden, sier Morales med revolusjonens røst.