- Hvordan lød det du ristet i korskirken?

- Ole er utørket bak og pult i ræva.

- Det gjorde du godt!

Slik lød en samtale mellom to menn i Oslo rundt 1200. Beviset for at samtalen fant sted, finner vi i en glassmonter på Historisk museum: Der er nemlig 80 objekter med påførte runeinnskrifter samlet i utstillingen «Kyss meg - runenes verden», som åpnet i går.

Utstillingen er den største i sitt slag i Norge, og en forsmak på hva som venter når verdens 80 fremste runeforskere kommer til landet i begynnelsen av august.

Langvarig bruk

Runene fikk om lag 1500 år på seg, før de til slutt gikk ut av bruk i Norge. I seinmiddelalderen tok som kjent det latinske alfabetet endelig over, mens sporene fra tidligere tiders nordmenn i stor grad lå og slumret som bortgjemte beinstykker, veltede steiner og trestykker gjemt under gulvplanker.

Utallige generasjoner seinere har alle disse avtrykkene etter menneskene som var her før oss, igjen kommet fram i lyset: Enkelte av runeinnskriftene forteller om kjærlighet og savn, andre om bestillinger av pilspisser eller priser på ulike varer. Her er finner vi både Åse, som skrev ned navnet til mannen hun elsket, Kløve-Kåre som bodde sammen med kona til Vilhjalm, en tredje som dro til Stavanger og lå med en viss Ingeborg, og sist, men ikke minst, Nikolas, som var så fryktelig glad i Gyrid, Pita-Ragnas stedatter.

Alle disse menneskene har vært her før oss.

- Her borte har vi et annet runefunn som er litt interessant, sier professor James Knirk og drar oss med videre innover i utstillingsrommet i tredje etasje, bort til en monter med et annet funn: Et mørkt, snart tusen år gammelt beinstykke påført noen knapt synlige, strekaktige tegn.

- På denne siden står det «Den mann elsker deg, som ristet disse runer, Tordis.» Snur vi beinet ser vi at det står en helt annen melding, nemlig «Tora, jeg kan elske!»

- En rundbrenner dette her, altså?

- Det trodde jeg også, men min forgjenger mener at det er to skrivehender og at beinet har blitt gjenbrukt, forteller professor James Knirk, som for øvrig er den eneste i Norge som i dag jobber med runer på fulltid.

- Her er det en der en kvinne som heter Åse forteller om mannen hun elsker, mens et funn fra stavkirken i Lom forteller om en ugrei trekantsituasjon: «Nå er det min fulle vilje å be om din hånd, hvis du ikke vil være hos Kolbein» står det på runepinnen, som sannsynligvis ble sendt som brev mellom den ene av beilerne og jenta han var forelsket i, før hun i skam forsøkte å spikke bort navnene til alle tre, og gjemme pinnen under gulvplankene i kirken.

Andre runeinnskrifter er mindre følsomme.

- Kilroy was here

- «Rannveig den røde. Ah! Henne ska du knulle» leser professor James Knirk høyt, nesten med et lite smatt, før vi begynner å le.

- Tenker du mye på menneskene som står bak alle disse meldingene?

- Jeg tenker masse på dem! Det er faktisk det som er det morsomste med dette her. Bak hver av tingene som er utstilt her, står det et menneskeliv, sier runolog James Knirk og peker innover i rommet.

- Jeg drev med sagatekster tidligere, og jobbet med dokumenter og lovtekster og slike ting, men i disse funnene kommer vi mye tettere inn på alle dem som ikke fikk noen egen plass i historien. Vi får vite så mye om hva folk tenkte på, hva de drev med - både i kirkene og i middelalderbyene. Dette er menigmanns egen historie, skrevet med hans egne ord.

- En slags graffiti, med andre ord?

- Ja. Inni stavkirkene står det ofte bare slike som «Arne ristet disse runer». Det er egentlig det samme som «Kilroy was here». For å riste de runene, må han ha vært til stede. Så hans utsagn er egentlig «Jeg har vært her! Jeg eksisterer!», sier professor Knirk, som er ansvarlig for utstillingen.

- Mange av funnene handler også om sex?

- Ja, vi har selvfølgelig funnet som har gitt navn til utstillingen. «Kyss meg»-beinet (innskrift.: «Kys mik») er fra gamlebyen i 1075. Det er ristet påsideknagg av virvel hos storfe, forteller James Knirk.

- Det er masse innskrifter fra Bryggen i Bergen der kjærlighet og sex blir omtalt. Typisk for runeinnskrifter er at man skrev «fud», altså de tre første bokstavene i runealfabetet, som en slags øvelse. Samtidig betyr «fud» det samme som «fitte», sier professor James Knirk og kremter.

- Vi vet at det var tre menn i Bergen som ble kalt Sleikar, Kula og Silke. Når disse tre satt og skrev navnene sine på trepinner, tilføyde de «fud» etter navnet, slik man gjerne gjorde. Dermed fikk signaturene deres dobbeltbetydningen «Fitteslikker», «Fittekule» og «Silkefitte», noe de selv må ha vært pinlig klar over.

- Folkelig uttrykksform

For dem som er mindre opptatt av beskrivelser av middelalderfitte, inneholder utstillingen «Kyss meg - runenes verden» heldigvis også en rekke religiøse og politiske innskrifter.

Bruken av runer strakte seg over 1500 år i Norge, og dekket alt fra det mest hverdagslige til det mest monumentale.

Det blir ofte sagt at runene i utgangspunktet hadde en magisk funksjon, siden ordet er identisk med keltisk runa, «mysterium, hemmelig viten».

- Jeg vet ikke om jeg ville gått så langt som å si at runene hadde et magisk aspekt, i hvert fall ikke utover det magiske aspektet all skrift har, sier professor James Knirk og trekker på det.

- Skriften ble brukt til det folk ville skriftfeste. I den tidligste tida var det svært få som kunne riste runer, og svært få som kunne lese dem. Når vi kommer til vikingtida ser vi at det blir annerledes: Det ble satt opp tusenvis av runesteiner, og det måtte være fordi det også var folk som kunne lese dem, ellers hadde det ikke vært noe særlig vits i, forteller James Knirk.

- Når vi kommer til middelalderen og det latinske språket dukker opp, så er det latinsk skrift - og ikke runer - som er forbeholdt de få. Hvis to prosent kunne latinske bokstaver, var det kanskje 15 prosent som kunne runetegn.

- Runer var med andre ord fortsatt folkets medium?

- Nettopp. Og det er derfor vi kommer så tett på dem.

Utstillingen «Kyss meg - runenes verden» åpnet i går, og står på Historisk museum i Oslo ut året.