De rikeste ti prosentene i London er 273 ganger så rike som den fattigste tidelen. Dette skaper en formuekløft som ikke er registrert siden slaveriets dager.

Slik slår forfatteren av den nye boka «Why Social Inequalities Persist», Danny Dorling, an tonen. For det styrende Labour-partiet, sosialdemokratene som skulle utrydde barnefattigdommen innen 2020, er Dorlings bok nok en spiker i kista. Professoren i samfunnsgeografi beskriver et samfunn preget av ekstrem urettferdighet, der de enorme inntektsforskjellene har gjort samfunnet dypt splittet.

Tredje størst

- Labour har klart å stoppe inntektsforskjellene fra å vokse seg større, men har ikke endret mønsteret der de rike blir rikere, sier Dorling.

De siste åra har trenden vært at de rikeste har skaffet seg større og flere eiendommer, samt fyldige aksjeporteføljer.

Målingene i britiske aviser en drøy uke før valget tyder på at skuffede velgerne kan komme til å straffe Labour hardt. I øyeblikket kjemper statsminister Gordon Brown en desperat kamp for å unngå å bli tredje største parti.

Motoffensiven består blant annet i å påpeke at småbarnsfamilier vil få dårligere kår under De konservative, som blant annet tillater friere prissetting på barnehager.

Partileder for De konservative David Cameron på sin side kjører på med retorikk om Labours «broken society», som ifølge ham er en lapskaus av kriminalitet, rusmisbruk og -avhengighet, antisosial atferd og «fattigdom som påvirker millioner».

Arven etter jernladyen

Cameron har imidlertid mye å svare for på vegne av eget parti, selv om velgerne ser ut til å ha glemt rullebladet til Margaret Thatcher og John Major på fattigdom og ulikhet. I boka «Towards a more equal society» viser forfatterne at da Tony Blair tok over i 1997 var situasjonen drastisk forverret i forhold til da Labour gikk av i 1979. Mer enn ett av fire barn levde i fattigdom, mot ett av åtte i 1979. 21 prosent av pensjonistene ble regnet som fattige, og de rikeste ti prosentene hadde mer enn doblet avstanden til de fattigste ti prosentene.

Gini-indeksen, som bruker et relativt mål for ulikhet, viste at ulikhetene har økt litt i de fleste industrialiserte land etter 1997. I Storbritannia var økningen i forskjeller voldsom mellom 1979 og 1997, for deretter å ha en varierende, men i sum stigende tendens under Labour.

- Det er riktig å si at ungdomsledighet og inntektsforskjeller har økt under Labour, og at etter enkelte (potensielt misvisende) mål er de laveste inntektene lavere nå enn i 1996-97. Men, selv om den forrige konservative regjeringen ikke nødvendigvis sier noe om en potensiell framtidig administrasjon, var fasit på ungdomsledighet ikke noe bedre, og på fattigdom og ulikhet langt verre under Thatcher og Major, enn under Blair og Brown, skriver Institute for Fiscal Studies.

Levealder

Ifølge professor Danny Dorling har de ti prosent rikeste i Storbritannia nå en formue på 933.000 pund (8,5 millioner kroner), mens den fattigste tidelen har skarve 3240 pund (31.000 kroner). Mens også andre storbyer i Europa har store forskjeller, mener Dorling at London og resten av landet har innebygde mekanismer som peker i retning ulikhet.

- Forskjellene i London er nå så langt vi vet de største siden tida da vi hadde en slaveeiende elite. Lærdommen vi trekker er at det er ikke nok å hindre forskjellene i inntekt fra å bli større - man må gjøre dem mindre, skal man hindre ulikheten fra å vokse ytterligere, sier Dorling til The Guardian.

Forskjellene gir seg lett målbare utslag i større forskjeller i forventet levealder. En kvinne bosatt i fasjonable Chelsea og Kensington kan forvente å bli 88 år og 9 måneder gammel - og forventet alder har økt med ett helt år bare fra 2007 til 2008, ifølge Dorling. Tilsvarende kan en kvinne i Glasgow vente å leve til hun er 77 år og to måneder, opp en måned i forhold til året før. Dette forklarer professoren med at helseforskjellene er raskt økende.

- De rike lever lenger og lenger, mens forventet levealder har så å si stagnert blant fattige, sier han.

Egensegregering

I boka argumenterer han for at den rike storbyeliten gjennomgår en høyst frivillig segregering, der det fjerner seg mer og mer fra hverdagslivet til vanlige mennesker.

«De lever i en helt egen verden», argumenterer han, ved å sende barna på egne skoler, ha ferier av en helt annen type, lønninger himmelhøyt over gjennomsnittet og å ikke benytte seg av de samme helsetjenestene som andre er avhengige av.

- Så vidt vi kan forstå har det aldri, på noe tidspunkt, vært så mange mennesker som ikke har følt seg som en del av samfunnet som det vi ser i Storbritannia i dag, sier Dorling.

Verre enn USA

Flere studier peker i samme retning. Mandag denne uka kom for eksempel en rykende fersk undersøkelse som viser at det å være barn av foreldre med universitetsutdannelse gir større mulighet for selv å skaffe seg toppkarakterer i Storbritannia enn i land som USA, Australia eller Tyskland.

Ifølge forskerne på Sutton Trust ligger England «betydelig bak» i å skape like muligheter for barn av foreldre med kort eller ingen utdanning. De trekker slutningene sine etter å ha undersøkt 16.000 14-åringer og funnet at 56 prosent av elevene med høyt utdannede foreldre endte blant den fjerdedelen som fikk best karakterer. Tilsvarende klarte bare 9 prosent av barn av foreldre uten utdanning etter grunnskolen det samme.

Sutton Trust la samtidig fram tall som viste at engelske barn fra hjem med mer enn 100 bøker har 4,7 ganger større sjanse for å ende i toppsjiktet karaktermessig, mens tallet var 5,6 i Skottland. I Canada og Australia var sjansen atskillig mindre, med 2,9 som fasittall. Årsaken ligger hovedsakelig i foreldrenes mulighet til å velge skole, og at høyt utdannete velger dyre privatskoler med bedre ressurser og lærere.

Nettopp skole er et sentralt tema i den britiske valgkampinnspurten, og Labour legger vekt på at utjevning bare kan skje hvis flere får en god grunnskoleeksamen og dermed kan studere videre.

Men dette målet vil trolig også den neste uka overskygges av tallenes ubønnhørlige tale, nemlig at etter 13 år med Labour lever mer enn 3 millioner britiske barn fortsatt i fattigdom. I 1998 sa Brown at Labour skulle halvere antallet fra 3,4 millioner til 1,7 millioner innen 2010. Åtte dager før avgjørelsen faller er det lite som tyder på at velgerne vil gi ham en sjanse til å fornye løftet.