- Mennesker som i utgangspunktet har et problematisk forhold til egen seksualitet, vil fort kunne ty til det å bli katolsk prest, for det gir dem en sosial status, og de kan glemme seksualiteten. Men realiteten er at seksualiteten ikke lar seg skru av. Den «tyter ut» uansett, sier Rudi Kessel til Klassekampen.

Han er født og oppvokst i Belgia, hvor han 26 år gammel ble ordinert som prest. 25 år viet han til den katolske kirka, 19 av dem i Norge. I 1983 forlot han prestegjerningen, ikke på grunn av sølibatet, selv om han innrømmer at det var "en smertelig del av hans liv", men fordi han opplevde tjenesten som et slags livegenskap.

- Jeg var en liten brikke i en spisspyramide og måtte bare følge det toppen bestemte, sier han til Klassekampen.

Kirkas renommé

Kessel tror det obligatoriske sølibatet er en nøkkel til å forstå de svært omfattende overgrepssakene som har rammet flere tusen barn, men at lojaliteten til kirkas omdømme og den lukkede kulturen er minst like viktig.

- I store katolske bispedømmer i utlandet hvor sølibatsloven med jevne mellomrom brytes, har man en kriseplan for å forhindre at det blir skandale.

- Den samme krisestrategien iverksettes om en prest har ligget med en kvinne, eller om en prest har forgrepet seg på et barn seksuelt. Refleksen er at dette er er brudd på sølibatsloven, sier Kessel.

- Vil du si at kriminelle overgrep mot barn sidestilles med et voksent forhold mellom mann og kvinne?

- I praksis ja. Det gjelder mest i store bispedømmer med flere tusen prester, for der vil det nesten alltid være noen som driver med ting som er brudd på sølibatsloven. Hovedopptattheten er å bevare kirkens renommé. Det gjør man blant annet ved å flytte presten til et annet bispedømme, og da har de ikke forstått i sin blindhet at det er stor forskjell på at et en prest ligger med en kvinne, og at en prest forgriper seg på et barn, sier Kessel.

Han forteller at når det er snakk om et ulovlig forhold til en kvinne, så kreves det for det første at presten gjør slutt på det, deretter krever biskopen fullstendig taushet av presten og kvinnen. Er kvinnen med barn, får ikke barnet ha kontakt med sin far, og kirken betaler selvfølgelig barnebidraget. Kessel hevder at også i tilfeller der en prest har forgrepet seg på et barn, så betaler kirken en god slump penger til familien for at de skal holde tett. Men ifølge Kessel er ikke det alltid nødvendig.

- Det er som regel nok å bruke sin moralske eller religiøse autoritet, sier Kessel.

Offerets «frivillighet»

- Hvordan synes du biskop Eidsvig har håndtert denne saken?

- Han har visst om Müller-saken en stund, og når han blir spurt om hvorfor den ikke ble meldt til politiet, svarer han at offeret ikke ville at det skulle komme ut. Det har jeg en viktig kommentar til, sier Kessel og trekker pusten:

- Ønsket fra offeret skal bygge på frivillighet, men frivilligheten i en religiøs sammenheng er ofte illusorisk. Jeg kjenner faktisk til et rent konkret tilfelle hvor en jente ble misbrukt av en prest. Foreldrene dysset ned hele saken. Fordi de var troende og lojale katolikker ville de ikke føre skam over kirken. Jeg går ut ifra at de var satt under press av biskopen. Det skapes en lojalitet som er veldig sterk. Det er omtrent som en lojalitet mot Gud, og den er uendelig. Det med at offeret ikke ønsker offentlighet skal man være kritisk til. Det må respekteres, men det må ikke bli en sovepute, for det er en del av problemkomplekset, sier Kessel.

Det konkrete tilfellet Kessel referer til er fra Norge, og er nok en sak som ennå ikke har vært framme i mediene. Offeret det her er snakk om tok kontakt med Kessel etter at han hadde deltatt på et fjernsynsprogram i forbindelse med opprullingen av den første overgrepsskandalen i USA. Selv om hun i dag er en godt voksen kvinne, er hun fortsatt redd for å ta belastningen med å få offentlighet rundt det hun har opplevd.

- Tror du vi vil få mange flere saker fram i lyset her til lands?

- Dette har vært en ukultur som er behandlet med de lukkedes roms strategi. Hva som nå kan boble opp, er det ingen som vet. Jeg har tenkt en del på begrepet mørketall. Hvis man samler data i andre sammenhenger, for eksempel undersøker hvor mange som kjører for fort på motorveien, så regner man alltid med mørketall. Men mørketallene i denne saken må være større, fordi man aktivt har forsøkt å dekke over det som har skjedd. Vi har nok bare sett toppen av et isfjell.

- Hva vil skje videre?

- Vatikanet har beklaget overfor irske katolikker, men når beskyldningene har nærmet seg dem selv, så nekter de plent og regner med at bølgen legger seg etter noen måneder. Det blir spennende å følge med på utviklingen framover her i Norge. Hvis det viser seg at biskopen aktivt har bidratt til tåkelegging, så vil det være en situasjon hvor det enten får briste eller bære. Enten får han benekte det for høy og lav, eller så må han gå av.

- Overgrep i kristne miljøer er ikke noe nytt i norsk sammenheng. Kan den katolske kirka lære av andre kirkesamfunn?

- I den katolske kirken er tradisjonen at prelater (høytstående geistlige journ.anm.) står på en pidestall. Det er verre der enn i andre konfesjoner, vil jeg si.

- Betyr det at den katolske kirka heller vil se til Roma enn Vestlandet, for å si det litt enkelt?

- Ja, det tror jeg er riktig å si.