Tirsdag 30. mars 2010
Lite lys og lite varme
Stig Sæterbakken er ikke interessert i en eneste forfatter som har et «positivt» budskap. Så de får ikke være med i essaysamlingen «Dirty Things».

- Jeg har virkelig forsøkt, sier Stig Sæterbakken og setter et par febrile øyne i oss.


I en halvtime nå har vi sittet i bokkafeen på Cappelen Damm og snakket om et knippe av Sæterbakkens egne favorittforfattere: Céline, Teratologen, Cartarescu og Soucy.


Vi har snakket om forbindelsen mellom det melankolske og det obskøne, om temavalgene som alltid fascinerer ham mest, enten han leser andre folks bøker eller skriver selv: Det heslige og det motbydelige, forråtnelse og forfall.


- Jeg her prøvd, gjentar Sæterbakken.


- ... å opparbeide en bekymring for miljøet, for eksempel. Jeg prøver å være lei meg ved tanken på Jordens utslettelse, men får det liksom ikke til. Jeg mener, hva er det vi har å se fram til? Enda mer Skavlan og X Factor?


Ny utgivelse


«Dirty Things» er navnet på Sæterbakkens siste essaysamling, for øvrig den tredje i rekken.


Boka inneholder 14 tekster, skrevet mellom 2002 og 2009, som alle sirkler om det samme temaet: Håpløshet, oppløsning og kaos, forteller Sæterbakken.


- Carl-Michael Edenborg påsto i sin tale under feiringen av 25-årsjubileet mitt i fjor høst, at jeg har løyet i alle år. Han mener at jeg alltid har prøvd å skjule meg bak aktverdige motiver, som ytringsfrihet og utforskning av erfaringens yttergrenser, mens sannheten, sier han, er at jeg bare er ute etter å ødelegge. En förintelse av kosmos, som han sier. Og det kan jo være at han har rett, sier Sæterbakken og plukker den lille grå boka opp fra bordet foran oss.


- Boka er bygd opp rundt et utvalg valgslektskaper, med andre forfattere spesielt. For min egen del har essayene den funksjonen at jeg gjennom å skrive dem også finner litt mer ut av hva det er jeg selv holder på med, sier Sæterbakken, og forteller at én av de mange han står i gjeld til, er franske Jean Genet, som han leste som fjortenåring:


- Bakholdsangrep


- «Tyvens dagbok» forandret livet mitt. Den var et sjokk. Jeg visste ikke at slike bøker fantes - at det gikk an å bruke språket på en slik måte - jeg visste ikke at det var lov. Det var som et bakholdsangrep, den identifiseringen - ikke med den biografiske historien, men med måten å beskrive verden på: En brutal introduksjon til et nytt tankeunivers, som det med en slags skrekk gikk opp for meg var mitt eget. At en slik total identifikasjon plutselig kan oppstå mellom to så forskjellige verdener, det er litteraturens under, sier Sæterbakken.


- Å løfte oss ut av vår ensomhet, det er kanskje det de største bøkene gjør med oss - at de setter oss inn i et ellers uoppnåelig fellesskap, inn i en større sammenheng, der vår individualitet, og dermed også ensomhet, vrakes til fordel for noe større. Og hvor vi mister oss selv, mer enn at vi finner oss selv. Det er det deilige ved det.


- Mange av forfatterskapene du løfter fram i denne boka, er folk som har brukt livet på å beskrive verden som et uutholdelig sted. Må man være brutal og negativ for at noe skal ha kunstnerisk verdi?


- Jeg forsøker ikke å si noe universelt om hva som er god litteratur, jeg skriver bare om hva det er som har truffet meg. Når det gjelder Nikanor Teratologen [forfatteren av «Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen», som Sæterbakken selv oversatte i 2007, journ.anm.], er det lett å se bare overflaten av det han selv kaller den sadonazisataniske latrinevulgariteten. Men selv om han kjører det ekstremt ut, finnes det - på et eller annet merkelig sted inni alt sammen - en nærmest utopisk drøm om uskyld og renhet.


Sant og skjønt


- Men drap på elleve år gamle barn som utgangspunkt for en beskrivelse av skjønnhet, er ikke det et regnestykke som er litt vanskelig å få til å gå opp?


- En av mine grunntanker er at veldig mye av det vi har lært oss til å betrakte som galt, eller uønsket, ikke nødvendigvis er så forferdelig som vi tror. Og at mye av det vi gjør for å beskytte oss mot det, bare gjør vondt verre. Og at litteraturen kan hjelpe oss med å holde dette mer åpent, holde mye av det vi vanligvis fordømmer eller diagnostiserer åpent for andre tolkninger, andre måter å håndtere det på, sier Sæterbakken, og faller litt bakover i stolen, bakover mot bokhylla der «Postmann Pat» og «Jumbo som dro ut i verden» for øyeblikket står utstilt.


- Det skjer noe interessant når alle formildende omstendigheter er tatt bort. Når en beskrivelse av verden, av eksistensen, når inn til noe helt nakent. Det er slik jeg leser Caartarescu, at han i sine bøker når inn til en slags total og nesten uutholdelig kontakt med tilværelsen som en overveldende og nedbrytende tilstand. Det er det jeg mener med det obskøne, forstått som det å vise fram alt det som egentlig skulle ha vært skjult. Og at her et sted finnes forbindelsen til melankolien, forstått som det å ta innover seg alt som det i virkeligheten bryter en fullstendig ned å tenke på, mener Sæterbakken.


- Hva skal til for at du som leser føler at den bevegelsen er ført til sin naturlige ende, at mørket har blitt mørkt nok?


- Jeg har verken behov for å komme til noen «ende», og har heller ingen tro på at det er mulig å komme dit. Jeg tror ikke det er noen ende på det. Bare døden. De ser du også hos Céline, nesten alle bøkene slutter med en deilig, nytelsessyk visjon av at alt sammen går til helvete. At det kommer et eller annet som fjerner hele ruklet, sånn at vi blir ferdige med det.


- Er det ikke et paradoks at så mange av disse beskrivelsene av forråtnelse, kaos og mørke er så nitid konstruert, så flidd i all sin heslighet?


- Å nærme seg kaos - det uformelige - tror jeg bare er mulig gjennom ekstrem grad av formbevissthet. Slik sett handler kanskje mitt essay «Pynt dere», som også er tatt med i denne samlingen, om det samme: Verdens elendighet bør man møte med dressen på, sier Sæterbakken, som også har fått med tekster om Joy Division og den franske rabulisten Céline i den nye essaysamlingen sin.


Begge har de det til felles, at de roper nei til verden - at de nekter, snur seg bort, trasser livet.


- Er ikke det å si nei til alt et litt billig triks?


- Hvis du betrakter det som et valg, ja, kanskje. Men jeg tror ikke Céline opplevde det som noe valg, bare som noe det ikke lot seg gjøre å komme unna.


- Har du lest noe litteratur som har vært interessant for deg som har hatt et positivt budskap, fullt av livsbejaelse?


- Nei.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.33
Fredag 20. oktober 2017
Skuespillere opp­lever mer enn dobbelt så mye seksuell trakassering på jobb som andre arbeidstakere. Men ingen av de største teatrene i Norge satte i gang tiltak etter at tallene ble kjent i 2010.
Torsdag 19. oktober 2017
Fire av de sju arkitektgruppene som deltok i konkurransen om å tegne nytt regjeringskvartal har klaget på Statsbygg. De mener gruppen som vant anbudet fikk vinneroppskriften allerede i 2015.
Onsdag 18. oktober 2017
Flere norske film­arbeidere går nå ut på sosiale medier og forteller om seksuell trakassering på jobb. – Det er så lett å le det bort, sier skuespiller Renate Reinsve.
Tirsdag 17. oktober 2017
Mens den ene søndagsavisa etter den andre er blitt lagt ned, har Bergens­avisen gitt søndagsavisa et nytt liv i digitalt format. Dermed har avisa også blitt årets pressestøttevinner.
Mandag 16. oktober 2017
– All skriveteknikk handlar om å få lesaren til å sjå verda, seier Finn Iunker. Han er ute med boka «Stemmer fra Israel».
Lørdag 14. oktober 2017
I regjeringens budsjettforslag får ikke kunstnerorganisasjonene oppnevne komiteene som deler ut kunstner­stipend. – Krakelering av makts­predningen, mener Hilde Tørdal i Norske billedkunstnere.
Fredag 13. oktober 2017
Regjeringen vil kutte hardt i presse­støtten til de største mottakerne, som Dagsavisen, Vårt Land og Klassekampen. Men KrF i sin nye vippeposisjon på Stortinget kan sette foten ned.
Torsdag 12. oktober 2017
Even Tømte mistet jobben etter fire år som «fastlanser» i Bistandsaktuelt. – Vi ble stadig minnet på at vi var annenrangs medlemmer av redaksjonen, sier Tømte.
Onsdag 11. oktober 2017
Det er to år til Norge skal være hovedland under Frankfurt-messa, men norske agenter merker allerede «Frankfurt-effekten». – Det gir oss et momentum, sier Gina Winje.
Tirsdag 10. oktober 2017
Bistandsaktuelt tilbyr frilansjournalister fast kontrakt på 1200 timer i året, med krav om å gå i turnusarbeid og delta på redaksjonsmøter. Norsk Journalistlag er kritisk til avtalen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk