- Man kan jo si at Harald Eia nesten er verdt en analyse i seg selv: først var han et sentralt symbol på den postmoderne tidsånden, nå har han blitt et like sentralt symptom på den nye virkelighetsorienteringen, sier Cathrine Holst.

Debatten tok til selv før programmene var ferdig innspilt. Men etter at de fire første programmene av Harald Eias «Hjernevask» har blitt vist på NRK1 med en halv million seere i snitt, er det ikke lenger mulig å overse tendensen. «En etterlengtet maktkritikk», oppsummerte forskerne Thomas Hylland Eriksen og Fredrik Thue i Klassekampen forrige uke den overveldende mottakelsen «Hjernevask» har fått av publikum.

Bråk om kjønn

Er «Hjernevask» først og fremst symptomet på et skifte i den offentlige debatten, eller uttrykker det en endring innen akademia?

For fem år siden disputerte Cathrine Holst, som i dag er seniorforsker ved Arena-senteret ved Universitetet i Oslo, for doktorgraden med avhandlingen «Feminism, Epistemology & Morality» fra 2005, hvor hun selv kritiserte relativistiske synspunkter innen kjønnsforskningen. Den førte til en større diskusjon om hvorvidt det er vitenskapelig forsvarlig å la uttalte politiske mål ligge til grunn for forskning.

Holst forteller at hun selv skrev om dette nettopp på bakgrunn av en generell trøtthet på den postmoderne diskursen, som hun etter hvert fant nokså substansløs.

- Hadde jeg fortsatt i den leia som student, ville jeg nok ikke vært forsker i det hele tatt i dag. For meg besto mye av den forskningen av en ordflom jeg ikke syntes ga noe, eller klarte å sette fingeren på interessante ting, sier hun.

Men hvilke tankeretninger som til en hver tid er dominerende innen akademia, går i svingninger, og om vi nå går inn i en periode hvor alt skal handle om fakta, ser ikke Holst bort fra at vi etter hvert får en reaksjon også på dét.

Paranoia?

- Hvilke forskningspolitiske konsekvenser kan det ha om dette er symptom på et paradigmeskifte innen samfunnsvitenskapen?

- Jeg vil synes det er skrekkelig om et TV-program skal avgjøre hva vi skal satse på innen forskning. Men kjønnsforskningen er veldig avhengig av midler fra departementet og politiske myndigheter, og det gjør den sårbar for vinder i opinion og offentlighet. Om jeg skal uttrykke mine mest paranoide tanker, må jeg si jeg er litt redd for hva som ville skje ved et eventuelt regjeringsskifte. Jeg håper selvfølgelig ikke at denne bølgen får slike drastiske konsekvenser, men jeg har faktisk vært redd for det. Trykket har vært så massivt.

Om ikke en helt kurant kritikk av poststrukturalistisk teori ikke skal føre til nedleggelse av hele forskningsfelt, må kjønnsforskningen satse enda mer reindyrket på å være nettopp forskning, relativt uavhengig av hvem som regjerer og likestillingspolitikken, mener Holst.

- Kan jeg tolke deg dit hen at du ser på dette delvis som en politisk vending?

- Jeg har selv fått høre at jeg ikke må bruke uttrykk som «faktisk» og «i realiteten». Men å snakke om virkeligheten er ikke høyreorientert, det er heller ikke kritikk av poststrukturalismen. Spørsmålet om det er viktig med kjønnsforskning eller ikke, er derimot politisk, og hadde jeg stått på den andre siden i dag, ville jeg ikke nølt med å bruke dette for alt det er verdt.

- Lov å ikke være biolog

Holst sier hun selv ble overrasket over omfanget av oppmerksomheten doktoravhandlingen hennes fikk den gang, og hvor sterke enkelte reaksjoner var. Denne gangen håper hun at diskusjoner av denne typen kan gå for seg på noe mer udramatisk vis etter denne «rotbløyta» som «Hjernevask» har ført til.

For to av de «Hjernevask»-programmene som har fått mest oppmerksomhet, har tatt for seg nettopp forskning på kjønn og seksualitet. Kjønnsforskningen, med Jørgen Lorentzen i spissen, har blitt hardt kritisert for å avvise biologi - et syn de selv har forsøkt å moderere i etterkant.

- Hvor interesserte er egentlig kjønnsforskere i biologi, Holst?

- Det stemmer, som Ellen Mortensen uttalte i Klassekampen lørdag, at de som hevder at queerteori ikke er opptatt av kropp, ikke har fulgt med. Men queerteoretikerne har vært lite opptatt av naturvitenskapelig forskning på kroppen, noe som kanskje er påfallende. Jeg mener at både samfunnsforskere og humanister må være interessert i naturvitenskapelige forklaringer når det blir relevant for det de holder på med. Det betyr ikke at de skal tvinges til å forske på biologi. Det må jo fortsatt være lov å ikke være biolog.

Mer evolusjonsteori

- Hvilke deler av naturvitenskapen bør kjønnsforskere ha inngående kjennskap til?

- Vi kan som sagt ikke bli eksperter på fag vi ikke jobber med - dette har med allmenndannelse å gjøre. Men vi bør definitivt kunne mer om evolusjonsteori. Jeg synes også det foregår mye interessant innenfor psykologi, om hva som motiverer for handling og så videre. Men igjen, dette må ha sammenheng med hva man jobber med.

- Kan du se noen endring innad i akademia om disse spørsmålene?

- Det er litt tidlig å si. Mange som jobber med empirisk samfunnsforskning har vel egentlig aldri forholdt seg så mye til poststrukturalistiske problemstillinger som om «virkeligheten eksisterer» og liknende.

- Vil det si at poststrukturalismen er i ferd med å forsvinne fra universitetene?

- Jeg er helt åpen for at poststrukturalistisk teori kan være verdifullt innen en del fag, som litteraturvitenskap og idéhistorie. Det jeg har større problemer med, er hvordan slik teori er brukt innen samfunnsforskningen. Selv om den retningen langt fra kan sies å ha vært dominerende innen for eksempel kvantitativ sosiolog, statsvitenskap og samfunnsøkonomi, har det vært noe man som forsker har måttet forholde seg til. Fra nå av blir det muligens enklere å si at «dette ikke er relevant for min problemstilling». Slik håper jeg i hvert fall det blir.

Maktkritikk?

- Fredrik Thue og Thomas Hylland Eriksen omtalte mottakelsen av «Hjernevask» som et etterlengtet oppgjør mot en virkelighetsfjern og elitepreget samfunnsforskning. Hvordan stiller du deg til den analysen?

- Det å drite ut forskere og intellektuelle, eller andre som har en posisjon, er det mange som synes er artig i seg selv - uavhengig av innholdet i det som sies, og man kan alltid få en forsker til å si noe abstrakt og uforståelig på TV. Men jeg synes det er vanskelig å føre en fagdebatt når alt blir et spørsmål om hva man mener om «Hjernevask». Det er reelle problemer i disiplinene, men nå er så mange så lei seg og oppskaket at jeg slett ikke vet om klimaet er så bra for å ta dem opp.

- Den såkalte «naturalistiske vendingen» innen akademia er ikke noe som kommer som følge av «Hjernevask», men er en diskusjon som har trengt seg fram med den enorme veksten i ny viten innenfor disipliner som biologi, medisin og psykologi.

Mens noen innen akademia er glade for denne anledningen til å «røske opp» som «Hjernevask» medfører, er andre ganske fortvilet over det bildet som blir skapt av samfunnsforskningen, forteller Holst.

- Politikk må ikke avgjøre

- Når det gjelder selve programmet, føler jeg at mer enn alt er sagt, både om forskernes opptreden og måten å lage journalistikk på. Torkil Lyngstad og May-Len Skilbrei uttalte godt det jeg selv mener: at oppsettet er urettferdig, men at svarene som gis er ganske uheldige.

- Er det alltid et problem å drive med forskning når man har en politisk agenda?

- De fleste forskere har nok politiske synspunkter. Men man skal ikke som forsker forme forskningen for å styrke sin egen sak. Selv om hvilke verdier man har kan komme inn på ulike nivåer i forskningsprosessen, for eksempel hvilke spørsmål man stiller, må man selvfølgelig ikke tilpasse forskningsresultatene sine til det man måtte ønske seg politisk sett. Dette kan skje bevisst, men også mer ubevisst, så vi må passe på hverandre her.