- Jeg ser at det er en del som fryder seg nå. Det er heller ikke overraskende, tatt i betraktning at noen som har blitt beskyttet i lengre tid, plutselig blir stilt til veggs.

Slik tolker Fredrik Thue, forsker ved forum for universitetshistorie ved Universitetet i Oslo, mottakelsen av Harald Eias «Hjernevask». Serien fikk enorm medieoppmerksomhet allerede flere måneder før den ble sendt på TV, og står nå i sentrum for en omgripende debatt om samfunnsvitenskapenes holdning til biologi og genetikk. Det er fordi programmet appellerer både til den akademiske klassen og de bredere folkelige lag, mener Thue.

Velferdsstatsideologi

- Det er blitt et veldig gap mellom det som er doxa [som «tas for gitt». red.anm.,] i den akademiske verdenen, og det ideologiske hamskiftet i samfunnet. Den nye høyresiden, bestående av Frp og den mest liberalistiske delen av Høyre, er veldig svakt representert i akademia, mens den har bygd seg sterkt opp i andre deler av samfunnet, sier han.

Thue mener at samfunnsvitenskapene er i en særklasse når det gjelder denne problemstillingen, fordi mange av dem i stor grad lever av å reprodusere en mildt venstreorientert velferdsstatsideologi.

- De siste årene har det kommet en veldig sterk opposisjon mot elitens paternalistiske styre i befolkningen, men denne har foreløpig ikke slått gjennom i den akademiske verden. Derfor ligger nok forholdene mye til rette for et oppgjør av den typen Eia nå står i spissen for, sier han.

- Så du mener at dette delvis er et nødvendig maktoppgjør?

- Ja, det er nødvendig å utfordre innforståttheten som preger visse forskningsfelt. Det viser seg at mange forskere lever i internasjonale nettverk hvor alle deler de samme holdningene. Slik er det jo også blitt i samfunnet for øvrig - flere og flere av oss velger oss bestemte segmenter både fra forskning og offentlighet hvor vi får bekreftet våre egne synspunkter. Jeg synes det er urovekkende hvor kunnskapsfiendtlige forskerne han har intervjuet blir framstilt, og lurer litt på i hvilken grad han har gjort en innsats for å finne fram til sterke forskere, eller valgt ut noen han tenker vil være en «easy match» for ham selv.

Thue mener samtidig at Eia har skapt et inntrykk av samfunnsforskningen som er karikert, men heller ikke tatt helt ut av lufta.

- Jeg synes nok at han har gjort lite for å klargjøre hva de norske forskerne han har intervjuet er opptatt av. Samtidig som han konfronterer dem med en helt fremmed diskurs, får han ikke helt frem hvorfor de oppfatter dette som irrelevant. Jeg får også en litt urolig følelse av det ikke helt har blitt klargjort hva som er «fronttalk» og hva som er «smalltalk».

Enkle svar

- Om man tar utgangspunkt i at både Eia og Ihle er samfunnsvitere, og at de begge tilhører generasjonen som kom etter 68-erne, kan dette godt tolkes som et maktoppgjør, sier professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen. Han mener at «Hjernevask» ser ut som en markering av en ny posisjon i forhold til det rådende hegemoniet i samfunnsforskningen - et hegemoni som ikke har tatt biologiske forklaringsmodeller inn over seg, delvis av ideologiske grunner.

- Spørsmål av typen «hvorfor er menn mer voldelige enn kvinner» er grunnspørsmål som ikke er blitt stilt innen kriminologifaget. Noe av grunnen til det, kan være at da samfunnsforskningen hadde sin gullalder på 1960- og 1970-tallet, var de forsøksvis biologiske forklaringene nokså primitive. For datidas sosiobiologer handlet alt om sex og vold, og teoriene ble frontet av folk som ikke visste noe om eller var interessert i samfunn.

- Hva tenker du om mottakelsen programmet har fått?

- Det kan se ut til at det ute blant folk har bredt seg en følelse av at forskerne endelig blir tatt med buksene nede. Én av årsakene til den entusiasmen som har blitt vekket utenfor forskningsmiljøene, er nok den besnærende følelsen av at det finnes enkle svar på kompliserte spørsmål, og at man slett ikke behøver å slite seg gjennom Adorno og Žižek, fordi det holder med Darwin.

- Er forskerne Eia har brukt i programmene representative?

- Når det gjelder Hernes og Pedersen, er det liten tvil om at de er sentrale folk innen sosiologien. Angående kjønnsforskerne, finnes det nok andre representanter enn Lorentzen og Egeland. Hadde de spurt Øystein Gullvåg Holter, ville de nok fått helt andre svar.

Hylland Eriksen mener at heller ikke motsetningen mellom norske og utenlandske forskere har noe for seg.

- Nei, det er for eksempel dyp splittelse om dette i amerikansk akademia - en situasjon som for øvrig er lite produktiv fordi folk ikke er på talefot. Det som er riktig, er at det finnes en angelsaksisk analytisk vitenskapstradisjon hvor darwinismen står sterkere enn i Tyskland og Frankrike. Men her står jo den norske sosiologien nærmere den angelsaksiske tradisjonen enn den kontinentale. Hernes, for å ta ham, er jo en veldig amerikansk sosiolog.