Infrastruktur

Lørdag 13. mars, 2010
- Rådgivende Ingeniørers forening (RIF) presenterte denne uka rapporten «State of the nation». Rapporten viser at Norge, til tross for økende privat velstand, forsømmer vedlikehold av avgjørende infrastruktur i landet. Ingeniørene gir jernbane og avløpsanlegg karakteren to, som betyr at anleggene er i så dårlig forfatning at funksjonaliteten er truet. I rapporten framgår det også at framtidssikringen har en negativ utvikling. I en periode der Norge kanskje aldri har vært rikere, er ikke staten i stand til å sikre vedlikehold av bygg, veier, avløpsledninger og jernbane.
- Rapporten peker på at det har vært investert svært lite i jernbanenettet siden 1960-tallet. Av virkelige store prosjekter er det bare Gardermoen som er gjennomført de siste 40-50 årene. Norge er blant de land i Europa som investerer minst. Sammenliknet med Danmark har vi brukt omtrent halvparten per innbygger siden 1992. De siste 15 årene har vi investert bare 20 prosent av det Sverige har gjort. Etterslepet er spesielt stort i Oslo-området og på fjellovergangene.
- Det andre kriseområdet er avløpsanlegg. På grunn av dårlige anlegg er det et stort antall kloakkstopper og kjelleroversvømmelser. Undersøkelsen viser at fornyingen av avløpsledningene går trått. Den årlige fornyelsen har sunket fra lave 0,56 prosent av total lengde i 2005 til 0,45 i 2008. Faren for ekstremvær utgjør en økende trussel mot kapasiteten i nettet. Rapporten konkluderer med at vedlikeholdsetterslepet i dag er på 800 milliarder kroner. Med dagens politikk vil etterslepet være på det dobbelte om ti år. Riktignok er bevilgningene til jernbane økt de siste årene, men skal jernbanesatsingen opp på et gjennomsnittlig europeisk nivå, kreves en langt mer kraftfull og helhetlig investeringsplan. Manglende satsing på infrastruktur peker mot at oppdeling, markedsstyring og New Public Management i offentlig sektor har store brister. Det er også karakteristisk at det skjer så lite på jernbane, til tross for tverrpolitisk enighet om det motsatte. Det er snakk om en fundamental krise for hele det norske politiske systemet, når talløse løfter ikke blir fulgt opp av langsiktig og strategisk handling.










