Stereotyper og fordommer blir til fordi det fins visse allmenne trekk. «De er ikke riktig kloke, de russerne,» het det i familien til den prisbelønte finske journalisten Anna Lena Laurén da hun dro til Russland for Hufvudstadsbladet. Det ble tittelen på boka hennes fra 2008, nå utgitt av Spartacus.

Boka bekrefter stereotypene og fordommene på en annen måte, med innsikt og forståelse. Det gir topografi til det politiske kartet.

«Sovjetere», russere

Sovjetunionen brøt sammen i 1990/91, fem år etter Mikhail Gorbatsjov satte i gang glasnost og begynte så smått med perestrojka. Det gjør at russere under 30-35 år, godt over en mannsalder i dagens Russland, har bare vage minner av sovjettida.

- Det må da være stor avstand mellom virkelighetsoppfatningene i dagens Russland? Hvordan arter det seg?

- Det er sant - og ikke sant. De som levde under sovjettida levde under forhold de andre ikke forstår. Men den postsovjetiske generasjonen har blitt fortalt om Den store fedrelandskrigen (2. verdenskrig), kosmonauten Jurij Gagarin og alt som gir stolthet. Det er lett å forstå begeistringen over å ha nedkjempet fascismen, men de har glemt det de ikke hadde under sovjettida og hva de kan nyte nå. Det er sider ved forherligelsen av Sovjet jeg finner vanskelig, det er svært motsetningsfylt, sier Laurén.

Hun trekker fram det hun ser som en ny Stalin-kult. Hennes venninne Anna har slekt som ble fratatt alt under Stalin, men vil ikke fordømme Stalin kategorisk. Her henger ikke Laurén med.

- Russerne har aldri levd i et demokrati. Kontrastene er ikke så store som en skulle forvente. Men Russland er et helt annet land enn Sovjet: internett, reiser, de kan tenke og si hva de mener. Det fins likevel en sterk arv fra Sovjet som påvirker alle, en stor møllestein gjør at Russland ikke utvikler seg slik Vesten trodde eller forventet.

Reaksjonene blant hennes venner på invasjonen i Georgia (som hun fastslår startet krigen), høytutdannete og intellektuelle, gjør at Laurén i dag bedre forstår finlandiseringen i hjemlandet under den kalde krigen.

Fortsatt råder Kreml

I det sentrale kapitlet «Om det russiske demokratiet» vender Laurén igjen speilet. Hvordan ser stormaktspolitikken ut etter Sovjet sett fra Moskva? USA, Nato, EU. Det er ytre faktorer som hører med for å streke opp den indre retningen Russland har tatt, fra Boris Jeltsin til Vladimir Putin, fra det mange russere oppfatter som bardak, kaos, til tsjinovniki, offentlige ansatte i et byråkrati som har svulmet til en tredel av den totale arbeidskraften.

Og nå president Dmitrij Medvedev og hans forhold til Putin som trenger seg stadig hardere på i utenrikskommentarene. Medvedevs kritikk av «juridisk nihilisme»; Putins forfektelse av «lovens diktatur».

- Hvordan har forholdet utviklet seg mellom Medvedev og muskelmannen Putin siden boka ble skrevet i 2008?

- Medvedev har samme syn som Putin, men er åpnere, mer moderne, mindre autoritær. Men fortsatt svak, ikke den som har den naturlige autoriteten som Jeltsin og Putin. Han har samlet en krets rundt seg, befestet stillingen i Kreml og uttaler seg åpnere for verden. Men politikerne samler seg rundt den sterke og vet hvem som er herre, khozjain. Derfor slutter de ikke synlig og åpent opp om Medvedev.

- Vi får se ved neste presidentvalg om han er selvstendig nok til å utfordre Putin. Maktklikken er hos Putin, men det er tegn til at Medvedev blir sterkere. Om han vinner mot Putin, vil han ikke ha styrke nok til å reformere Russland grunnleggende, ved å sparke byråkratiet, heve lønninger, reformere pensjonssystemet og hæren. Infrastrukturen er et problem. Hus må rives, verdens største land er uten veier, sier Laurén og peker på at Putin ikke gjorde noe med dette mens oljeprisene ennå var høye.

Moder Russland

Putin holdt sin strategiske nyttårstale på begynnelsen av 00-tallet om å gjenreise Moder Russland. Ennå har ikke Russland kommet med i WTO, og er juniorpartner i G8 som er i ferd med å dø til fordel for G20.

USAs rakettskjold irriterer Moskva selv i president Barack Obamas nye utgave, og Kreml er slett ikke interessert i «noen leksjon i demokratiske prinsipper» fra Vesten, konstaterer Laurén. Russlands reise etter Sovjet har ikke vært noen katatsia, «lystturen» som inngår i russiske bryllup.

- Putins mål er naturlig for en russisk statsleder. Det er unaturlig at Russland ikke er stort og mektig. Det urovekkende er at han ikke tar tak i de store problemene som Russland står oppe i med den globale økonomien og høye oljepriser. I så måte er Putin feig. Han gjør bare det folket vil, han tør ikke gå mot strømmen for å løse problemene, mener Laurén og ser «samspillet» mellom leder og Gud slik tsaren var «Lille far» for sine undersåtter.

- Det jeg ennå ikke forstår er at mange russere aksepterer dette misforholdet eller holder ut i en vanskelig eller forferdelig hverdag bare for å ha følelsen av å leve i et mektig land.

- Vel, mange russere har det bra. Det fins en voksende middelklassen som har fått det bedre under Putin, i Jekaterinburg, i Irkutsk, i Vladivostok, ikke bare i Moskva og St. Petersburg. Mange tenker: Hvorfor kjempe for demokrati når vi har kommet så langt? Her er det mange i Vesten som misforstår eller ikke forstår russerne.

Natasja’ene

Lauréns beskrivelse av russeres forhold til politikk får lett sitt avtrykk i beskrivelsen av russiske kvinners tilpasning til menn. Hun siterer et russisk ordspråk i boka: «Mannen er familiens hode, men kvinnen er nakken som bestemmer i hvilken retning hodet skal snus».

- Det er et maktspill på alle nivåer i det russiske samfunnet, også mellom kjønnene, mener Laurén.

Sovjet fostret sterke kvinner som Nadesjda Krupskaja, Lenins kone, Alexandra Kollontaj som nok var minst ett nummer for stor for sovjetledelsen, forfatteren Maksim Gorkijs «Moren». Likevel var 8. mars ingen kampdag, men «morsdag» med blomster og konfekt.

- Sovjet var et konservativt samfunn på den måten. Menn delte aldri husarbeidet, og kvinner jobbet hardt ute og hjemme.

I dag synker folketallet kraftig. Russiske menn lever nå i snitt 59 år, som gir kvinneoverskudd. «Kampen om de såkalte normale mennene er beinhard,» konstaterer Laurén om ekteskapsmarkedet. Det er de som ikke drikker, de som har jobb og de som ikke er gift.

- Russiske kvinner er fryktelig gammelmodige, det likner USA. Det er fint å være hjemme, ikke behøve å jobbe. Det er totalt fremmed for nordiske kvinner. De synes synd på meg. Likestilling? Ha, ha, det er ikke mulig, så hvorfor ikke heller bruke tid på kvinneligheten.

- Russiske kvinner mener at de bestemmer i praksis selv om mennene tror de bestemmer.

Jo, det er noe med russiske kvinner som med politikken, ikke helt til å bli klok på. Stsjastlivo, lykke til!