Revolusjonsdagen er langt fra over. Hva skjedde 11. februar, på 31-årsdagen for den islamske republikken? Hva nå? Debatten summer. Noen steder må den være lavmælt; andre steder er den hard.

Frammøtet på revolusjonsdagen var mindre enn ventet - på begge sider. Noen tilskriver fraværet den fem dager lange helga som oppsto ved sammenfallet av to helligdager. En del av middelklassen og borgerskapet i Nord-Teheran dro på ferie, andre lot seg skremme.

Frykten og regimet

En som har jobbet med frykt fra mange sider, er advokaten Shirin Ebadi, Nobels fredsprisvinner i 2003, menneskerettsforkjemper og en av Irans mest framtredende jurister.

- Har frykten vendt tilbake i forhold til hvordan det var i ukene etter valget?

- Regimet advarte uker i forveien at dersom Den grønne bevegelsen beveget seg ut på gatene, ville det bli slått kraftig ned på. I tillegg gjorde regjeringen alt i sin makt til å frakte tilhengere i busslaster fra provinsene til Teheran. Og om det ikke var nok, ble alle som hadde noe grønt på seg, slått ned på med batonger og tåregass, sier Ebadi til Klassekampen.

Noen hevder at det skjedde et vendepunkt med demonstrasjonene under Ashura, sjiaenes største helligdag som falt i slutten av sørgeuka etter storayatolla Hossein-Ali Montazeri død, 21.- 27. desember.

Den regimetro ayatolla Abbas Vaez-Tabasi i Eksepertrådet kalte den grønne bevegelsens ledere for «fiender av Gud».

Frykter sitt folk

- Regjeringen tok alle som var ute, uten grønt på seg, til inntekt for seg. Men revolusjonsdagen viste regjeringens svakhet. Dersom det var regimets folk som sto bak angrepene, viser det at det føler seg truet på en dag hvor regjeringen selv har innkalt til markeringer. Om det ikke var deres folk som sto bak, viser det svakhet ved at regjeringen ikke kan garantere folk trygghet på en dag som denne.

- Jeg ser en regjering som frykter sitt eget folk, sier Ebadi.

- Er faren for overgrep større nå fordi det har oppstått fraksjoner i regimet som føler hverandre på tennene?

- Ja, voldsnivået stiger for hver dag. Iran har det høyeste antallet fengslede journalister i verden. Blant de arresterte sitter det gamle menn på over 80 år, som Ebrahim Yazdi (lederen for det religiøst-nasjonale partiet Irans frihetsbevegelse, journ.anm.). En regjering som frykter en 80-åring med kreft, må være svak.

Hun legger til at to uker før revolusjonsdagen økte arrestasjonene.

Ebadi er ikke så opptatt av om opposisjonslederen Mehdi Karroubi har rett i at president Mahmoud Ahmadinejad neppe blir sittende tida ut. Det viktige er hvordan han blir husket av historien.

«Min onkel Napoleon»

Boka «Da’i-i jan Napuli’un» («Min onkel Napoleon») av forfatteren Iraj Pezeshkzad kalles ofte «den viktigste og best likte boka i iransk litteratur siden 2. verdenskrig». Boka har blitt forbudt etter revolusjonen, og handler om en heller paranoid patriark som tror han har vært involvert i de fleste kriger mot britene, og som forklarer alt med standardfrasen: «Dette skyldes engelskmennene».

Nå legger regimet ansvaret for urolighetene på Vesten. Det har en viss historisk klangbunn. I 1953, da USA og Storbritannia hadde bestemt seg for å styrte statsminister Mohammad Mossadeq, sendte de Kermit Roosevelt til Iran for å kjøpe opp fattige folkemengder i Sør-Teheran til å piske opp stemningen.

- Fins det en «Kermit» på ferde, slik regimet påstår?

- Regjeringens påstander er en fornærmelse mot folk. Folk gikk ut på gatene spontant på grunn av overgrepene de siste 30 årene. Ingen fremmed makt kunne ha drevet dem til det. Regjeringen har intet annet valg enn å hevde slikt, fordi den ellers måtte akseptere sin skyld for hvordan den behandler folk.

En bevegelse

- Regjeringen har varslet at den fra april skal kutte i subsidiene på basisvarer og bensin. Vil ikke det undergrave velgergrunnlaget til Ahmadinejad?

- Regjeringen har i stedet satt av fond for å dele ut kontanter til dem de mener trenger ut. De vil forsøke å utnytte den selektive utdelingen til sitt formål, men det vil bare føre til økt inflasjon.

- Hvilken vei er det for Den grønne bevegelsen? Det er stor diskusjon rundt ledelsen.

- Strukturen til Den grønne bevegelsen er ikke den samme som for politiske partier. I politiske partier blir beslutningene tatt i toppen av lederne og blir så fulgt av medlemmene. De grønne er en bevegelse som arbeider som et nettverk og horisontalt. Det er folk som treffes beslutningene og handler. [Mir-Hossein] Mousavi og Karroubi jobber sammen med folk og det gir moralsk støtte.

Ebadi mener at det at bevegelsen ikke er et parti og ikke har et lederskap, er en styrke. Om lederne blir arrestert eller drept, vil ikke bevegelsen kollapse.

- Det er som tilhengerne av et fotballag. De trenger ikke ledere som forteller dem å hoppe av glede når de vinner.

Ubesvarte spørsmål

Undervurderer Den grønne bevegelsen oppslutningene om teokratiet? Knyttet det seg urealistiske forventninger til hva som var mulig å oppnå 11. februar? Erfarne organisatorer som Behzad Nabavi, Mostafa Tajzadeh, Mohsen Aminzadeh og Mohsen Mirdamadi, sitter fengslet.

1. januar kom Mousavi med en utfordring: «Sett at ro og taushet gjenoppstår gjennom arrestasjoner, vold, ved å stanse kjeften på folk og ved å stenge aviser og massekommunikasjonsmidler. Hva gjør dere med det faktum at folks dom over den politiske ledelsen har endret seg? Hva gjør dere med at legitimiteten er ødelagt? (…) Hva gjør dere med alle de uløste økonomiske problemene som bare blir verre på grunn av regjeringens udugelighet? Og på hvilket grunnlag kan dere hevde kompetanse, nasjonal konsensus og effektiv utenrikspolitikk som er nødvendig for å fjerne skyggen av utenlandske makter som krever flere konsesjoner?»

Ebadi gir intervjuer tett som slalåmporter under Oslo-oppholdet. Hun titter på hovedstaden gjennom panoramavinduet på Voksenåsen.

- Vi har fine skianlegg i Teheran, sier hun.

Tankene er hjemme, og hun er fortsatt mot sanksjoner mot Iran.