KrF i klem
- KrF er i strid med seg selv, og verken Vårherre eller skaren av mediekommentatorer kan komme partiet til unnsetning. En må i stedet spørre seg om partiet er på vei mot en større «shoot-out», selv om det er et åpent spørsmål om Dagfinn Høybråten har samme vågemot som Carl I. Hagen hadde da han kastet ut markedsliberalistene fra Frp på Bolkesjø i 1994. KrFs tilbakegang og problemer kom i kjølvannet av deltakelsen i Bondevik II-regjeringen, der partiet i for stor grad lot Høyre få prege den økonomiske politikken. Samtidig er KrF preget av fløykamp, der både en ytterliggående liberal fløy, ledet av tidligere KrFU-leder Inger Lise Hansen, og en kristenkonservativ fløy, med tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle i spissen, er misfornøyde. De fleste medlemmer og tillitsmenn identifiserer seg ikke med noen av disse ytterfløyene.
- Siden Bondevik II-regjeringen gikk av, har det skjedd et ideologisk klimaskifte i Norge, der en skulle tro at et parti med tydelig kristen profil, kanskje også med front mot det mange oppfatter som islams økende innflytelse, ville kunne få økt oppslutning. Men her er Kristen-Norge delt, med sterke aktører som arbeider for religiøs dialog og forsoning. Ettersom disse posisjonene langt på vei er gjensidig utelukkende, kan det bli svært vanskelig for KrF å finne en vei ut.
- Likevel er det åpenbart at partiet ikke er modent for Inger Lise Hansens maksimumsprogram - ny Israel-politikk, ja til homofilt ekteskap og ja til EU. Disse sakene er stort sett allerede dekket av andre partier, og slik oppskriften nå foreligger, er det vanskelig å se for seg at KrF med dette opplegget blir noe annet enn en blek kopi av Høyre. Spesielt oppsiktsvekkende er forslaget om at KrF bør gå inn for norsk medlemskap i EU. Ikke noe annet parti har mer EU-kritiske velgere enn KrF, bortsett fra Sp og Rødt. EU-motstanden er for eksempel mye sterkere i KrF enn i SV. Hva partiet skulle ha å tjene på å gå fra nei til ja, ligger derfor skjult i mørket, og gir en pekepinn om at Inger Lise Hansens utspill ikke er ment som annet enn en markering, og kanskje er et første signal om at hun er på vei ut av partiet.
