I Klassekampen lørdag kom det fram at Norge har bedt om en rask avklaring fra Usbekistan i spørsmålet om norske Isaf-styrker kan få tilgang på Termez-basen ved landets grense mot Afghanistan, og at representanter for regimet i Usbekistan er invitert til Oslo for bilaterale konsultasjoner.

I et brev fra utenriksminister Jonas Gahr Støre til hans usbekiske kollega Vladimir Norov datert 22. oktober understreker Støre at Termez er «en prioritert sak for den norske regjeringen», før han legger til at «dersom det ikke er noen framgang i Termez, vil vi måtte vurdere andre løsninger».

«Presserende»

På grunn av «situasjonen i Afghanistan» er dette «en noe presserende sak for oss», skriver Støre i brevet, som Klassekampen har fått tilgang på.

Støre foreslår et møte i Norge i februar. Usbekiske myndigheter, som har framsatt ønsker om politisk og økonomisk samarbeid med Norge som motytelse for eventuell basetilgang, har stilt seg positive til slike konsultasjoner, men noen dato er ennå ikke fastsatt.

- Jeg forstår at saken er komplisert, men det gjør det ikke mindre trist. Menneskerettighetssituasjonen i Usbekistan er svært dyster. Det internasjonale presset mot landet må opprettholdes, og at myndighetene sitter med et forhandlingskort i Termez-basen skal ikke føre til at vi glemmer usbekernes situasjon og alle dem som lider under dette regimet, sier Ivar Dale, rådgiver i Den norske Helsingforskomité til Klassekampen.

- Et offisielt besøk til Norge vil ganske sikkert brukes i usbekisk media for å legitimere Islam Karimovs regime i befolkningen. Et minimum må da være at Støre tar opp konkrete politiske fanger og krever løslatelse av disse. I samarbeid med usbekiske kolleger kan vi oversende en liste over konkrete saker hvor en forespørsel fra ham kan ha betydning, sier Dale, som varsler en markering dersom det blir klart at et besøk fra Usbekistan vil finne sted.

- Det at man ønsker å forbedre situasjonen i Afghanistan kan ikke forsvare at man lukker øynene for overgrepene som skjer i Usbekistan, mener rådgiveren, som håper UD «evner å holde to dialoger gående parallelt, og ikke svikter de mange som trenger vår moralske støtte».

Skyggen fra Andijan

Pavel K. Baev, forsker ved Institutt for fredsforskning (Prio), mener at bruk av Termez-basen gir mening ut fra «situasjonen på bakken» i Afghanistan.

- Basen i Termez ligger beleilig til i forhold til Afghanistan og er rimelig trygg. Det er også svært lett å etablere kommunikasjonslinjer derfra, sier han til Klassekampen. Samtidig påpeker han følgende:

- Alle som ser tilbake til 2005 vet hva Karimov-regimet er i stand til.

Hendelsen Baev sikter til er massakren på 750 sivile under en protest i byen Andijan, som ingen ennå er stilt til ansvar for. Ifølge Baev later «leksen» fra 2005 for president Karimovs del til å være at «han kan gjøre som han vil, og slippe unna med det».

- Det finnes ikke et snev av tvil om at han kommer til å gjøre det igjen, mener Baev.

Stina Torjesen, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), beskriver Usbekistan som et svært «autoritært og repressivt styre».

- Når man går i allianse med Usbekistan, må man forvente at det ikke er noe å hente der med hensyn til forbedringer i regimet. Det har USA og vesteuropeiske stater innsett, sier Torjesen til Klassekampen. Hun forklarer at EU, som etter Andijan-massakren holdt Usbekistan «på en armlenges avstand», nå har åpnet opp forbindelsene med regimet igjen til tross for at det er «ingen reell endring på menneskerettsområdet» i Usbekistan.

Nupi-forskeren påpeker samtidig at Usbekistan, som er en sentral brikke i USA og Natos forsyningsnettverk via Sentral-Asia til Afghanistan, også er et «ustabilt og veldig uforutsigbart land».

- Dagens situasjon kan fortsette i 50 år til, eller man kan se en total omveltning. I dag er det et system som gir goder bare for de få, og spørsmålet er om man vil få en slags revolusjon eller regimesammenbrudd i framtiden. Andijan viste at det finnes stor misnøye blant befolkningen, samtidig som hendelsen viste at staten var mektig nok til å slå ned på protestene, sier Torjesen. Kjernespørsmålet er om man skal følge en isolasjonslinje eller ikke overfor Usbekistan, mener hun.

- Det er en veldig vanskelig problemstilling, og personlig tror jeg verken isolasjonslinjen eller engasjementspolitikken har ført noe steds hen i Usbekistan. Jeg tror imidlertid at det å ha kontakt er marginalt bedre enn isolasjon, men man må ikke ha noen illusjoner: Usbekistan er virkelig et land man bør ta en runde med seg selv på, med hensyn til om landet skal isoleres eller ikke.

- Alt kan skje

Torjesen trekker fram at president Islam Karimov (72) er aldrende og at det hersker stor uvisshet om hva som skjer etter hans død.

Pavel K. Baev påpeker også at situasjonen er «fullstendig uklar» med hensyn til arvefølgen.

- Med slike regimer kan strid om arvefølgen skape store problemer. Her kan alt skje, advarer Baev.